Meninger

Da Stoltenberg reddet Norges ære

Både Norge og menneskerettighetene er tjent med at Jens Stoltenberg i 2013 satte foten ned for Espen Barth Eides knefall for Kina.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Mandag avslørte Dagens Næringsliv det som kunne blitt en av de største skandalene i norsk utenrikspolitikk i nyere historie: I siste liten stanset daværende statsminister Jens Stoltenberg et hemmelig notat som skulle tine opp Kinas ismur overfor Norge etter at dissidenten Liu Xiaobo ble tildelt Nobels fredspris i 2010. Det tjener Stoltenberg til ære.

Alle er interessert i at ismuren skal forsvinne, men med tanke på Nobelprisens renommé, Nobelkomiteens fremtid og situasjonen globalt for menneskerettighetene, var det godt ikke Utenriksdepartementet og statsråd Espen Barth Eide fikk viljen sin. Planen var at i et hemmelig dokument skulle man fra norsk side formulere seg slik at Kina ville tolke det som en innrømmelse av at det var galt å gi fredsprisen til Liu Xiaobo. Han skulle heller ikke få komme til Norge for å motta prisen om han ble sluppet fri, og Norge skulle arbeide for å unngå at en kinesisk dissident skulle få prisen på et senere tidspunkt. Dokumentet skulle også anerkjenne Kinas behov for å bekjempe terrorisme.

Stoltenberg skal ha satt foten ned fordi han ikke trodde det var mulig å holde avtalen hemmelig. Det hadde han sikkert rett i. Viktigere er det at han ifølge Dagens Næringsliv mente han måtte kunne forsvare innholdet, om det så skulle gå 20-30 år før den ble kjent.

Avtalen slik DN fremstiller den, vitner om en politisk kremmerånd og norsk unnfallenhet i en sak av største betydning for menneskerettighetene i verden og alle som lever i opposisjon til et undertrykkende regime. Dette oppleves som et svik mot det Norge har ønsket å fremme i internasjonal politikk – og i og for seg som like feigt som regjeringen Solbergs behandling av Dalai Lama i våres.

Realpolitikk er ikke alltid real politikk. Det er lett å forstå at man fra norsk side ønsket å hemmeligholde en avtale som kanskje hadde bidratt til eksport av noen flere tonn norsk laks til Kina. I alle fall må foranledningen til avtaleutkastet ha vært redselen for norsk økonomi. Men i realiteten ville dette betydd at vårt land måtte eksportert fredsprisen til en annen utdeler med større moralsk integritet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Meninger