Meninger

Hvor ble det av kirkens blomsterbarn?

Denne sommeren er det 40 år siden en av de merkeligste kristne vekkelsene i moderne tid brøt fram i det solfylte California. I løpet av få år blomstret Jesusvekkelsen opp over hele den vestlige verden. Så visnet den bort.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Når og hvor Jesusvekkelsen eksakt startet, er det få gitt å svare på. Ifølge David Di Sabatino, forfatteren avHistory of the Jesus Movement, begynte det i San Franciscos Haight Ashbury distrikt med åpningen av gateevangeliseringstiltaket The Living Room i 1967. Men snart var lignende fellesskap vokst fram uavhengig av hverandre over store deler av USA.

I Seattle oppsto Jesus People s Army under ledelse av Linda Meissner, som seinere gikk over til The Children of God og spilte en viss rolle i Jesusvekkelsens oppblomstring på norsk jord. I Hollywood åpnet Arthur Blessitt det kristne kaffehuset His Place som tok inn ungdom 24 timer i døgnet. På universitetet Berkeley dannet Jack Sparks og andre ex-medlemmer av Campus Crusade for Christ den radikale Christian Liberation World Front.

Sommeren 1967 er gått over i historien som «The summer of love». Hippiene preget en ungdomsgenerasjon som brøt med gamle leveregler. « If you re going to San Francisco, be sure to wear some flowers in you re hair,» sang Scott McKenzie. Men hippiebevegelsen handlet om mer enn blomster i håret og økologisk livsstil. Seksuell frigjøring og utstrakt eksperimentering med narkotiske stoffer var også en del av motkulturen.

Motkultur

Det var midt i denne motkulturen Jesusvekkelsen oppsto. Musikken, klærne og det lange håret fulgte med fra hippiebevegelsen, men rusen og sexen ble byttet ut med karismatisk begeistring for Jesus. En Jesus som for øvrig til forveksling kunne ligne på en moderne vestlig hippie, både i utseende og meninger.

Mange konservative pastorer allierte seg med folk fra hippiebevegelsen for å nå disse ungdommene med evangeliet. Chuch Smith innlemmet Lonnie Frisbee i staben til Calvary Chapel i Santa Ana i California. Denne kirken ble et hovedsenter for Jesusvekkelsen. Noe tilsvarende skjedde i Bethel Tabernacle i Redondo Beach. Her ble hippien Lyle Steenis en del av staben. Begge kirkene ble radikalt forandret, skriver David Di Sabatino i en artikkel som er publisert på internett.

En avgjørende grunn til bevegelsens hurtige utbredelse var også at det ble produsert sanger som spredde seg fra kirke til kirke, og nye artister sto fram og ble assosiert med det som skjedde. Barry McGuire, Larry Norman, Love Song og The Second Chapter of Acts var snart kjente navn for kristen ungdom både i USA og over store deler av Europa.

Fra 1967 kom også en rekke undergrunnsaviser som spredde ideene til den ungdommelige vekkelsen. The Hollywood Free Paper, som kom på gata i 1969, ble det mest innflytelsesrike. Dette bladet eksisterte fram til 1975, og dette markerer også en slags avrunding av Jesusvekkelsens historie. På internett har det imidlertid gjenoppstått, og her har man nå tilgang til bladet slik det en gang var.

Det mest bemerkelsesverdige med Jesusbevegelsen var at den samsvarte med andre deler av motkulturen. Midt iblant hippier, yippier og ungdom som eksperimenterte med ulike stoffer, var det tenåringer som bestemte seg for å tro at Jesus Kristus ikke bare var Gud, men essensen av den sannheten alle på den tiden søkte, skriver David Di Sabatino i en e-post til Vårt Land.

Hvor mange mennesker var involvert i bevegelsen i USA?

Det er helt umulig å si, like umulig som å anslå hvor mange hippier som fantes. Flere enn ti og færre enn 50 millioner.

Hvilken innvirkning har denne bevegelsen hatt på kristendommen i USA?

Jesusbevegelsen skapte noen dyptgripende forandringer innen kristendommen. Det viktigste var hvordan den påvirket gudstjenesteformen og tilbedelsen. Fra slutten av 60-tallet ble det lagt større vekt på det relasjonelle aspektet, heller enn nedlasting av læresetninger gjennom gudstjenesten. Dannelsen av lovsangsband og tilbedelseskor forandret radikalt den måten moderne kirkegjengere nærmer seg Gud, hevder Sabatino.

Jesusfreaks

En av dem som tidlig skaffet seg førstehåndskunnskap om den nye vekkelsen var Erik Karlsaune, førstelektor i religionsvitenskap ved NTNU i Trondheim. Tidlig på 70-tallet besøkte han flere ulike grupper i USA. Han mener at Jesusbevegelsen oppsto samtidig flere steder blant ungdom som hadde forlatt hjemmene sine og befant seg i California. Blant disse gatefolka, freakerne, var det noen som fremstod som «Jesusfreaks». Mediene plukket opp det som skjedde, og dermed fikk bevegelsen bred oppmerksomhet både i USA og i den øvrige vestlige verden.

«Freaks» var så å si kroppsliggjøringen av den moderne, sekulære og urbane ungdommen, og akkurat de ble budbringere av det gamle og «umoderne» kristne budskapet. Jeg tror at det var det som gjorde dette til en mediesensasjon. Ellers ville det ikke blitt noe tema, sier karlsaune.

Han peker på at Magasinet LOOK var først ute med en stor coverartikkel i februar 1971. Denne hadde overskriften «The Jesus Movement is upon us». Dette var første gang dette ordet ble brukt. Så fulgte alle de andre store amerikanske magasinene opp med lignende artikler samme våren. Bemerkelsesverdig var det å se Time Magazine som i 1963 hadde følgende forside: «Is God dead?» I 1966 hadde de: «Is God coming back to life?» Og våren 1971 var «The Jesus Revolution» på førstesiden.

– Hva opplevde du som mest særpreget da du undersøkte bevegelsen i USA?

– Det mest typiske var kollektivene. De unge flyttet hele sitt private hverdagsliv inn i kollektivene, og det samme skjedde også i Norge og Sverige. De fleste gruppene hadde ingen autoritære ledere, men besto av folk som bare kom sammen.

– Var de politisk bevisste?

– Ja, de var både politisk og økologisk bevisste. Men de opptrådte ikke partipolitisk. Tanken var mer at om samfunnet skulle forandres, så måtte individet forandres. Vi kan si at de hadde en holistisk modell og en kollektiv tankegang. De kledde seg annerledes, bodde sammen og hadde en annen livsopplevelse enn vanlige amerikanske kirkegjengere. På mange måter var de en del av alternativbevegelsen som var fullt utviklet i California på begynnelsen av 70-tallet.

Karlsaune mener at også nye ritualer ble skapt med Jesusbevegelsen. Det var utenkelig på 50-tallet at man bare skulle synge sammen i halvannen time. Nå fikk sangen en annen betydning, og det samme gjaldt den felles bønnen. Det mellommenneskelige fellesskapet kom på en ny måte i fokus. At bevegelsen fikk så stor utbredelse, også i Norge, handler om at den traff livsfølelsen til unge på denne tiden. Derfor kom gjennomslaget umiddelbart.

– Var Jesusbevegelsen unik?

– Det vil jeg si ja til. Det dreide seg om utgangspunktet blant «Jesus-freaks». Det er en vei ingen har gått etter.

Til Norge

Geir Lie, kirkehistoriker og leder for Refleks-Publishing, har beskrevet Jesusbevegelsens historie i Norge i en artikkel i Ung Teologi i 2003. Han forteller at Jesusbevegelsen kom til Norge via Sverige. Fra 1970 besøkte flere fremtredende representanter for bevegelsen Sverige. Jim McInnes og Bill Bullard var først ute i 1970. Året etter kom Duane Pederson, redaktøren for The Washington Free Paper, til Sverige på invitasjon fra pinsehøvdingen Lewi Pethrus. Og i 1972 inviterte pinseforkynneren Stanley Sjöberg Lonnie Frisbee.

McInnes, som etter hvert slo seg ned i Sverige, kom også til Norge. Han ble invitert sammen med Jesusfolket fra Göteborg, til å holde møter i Metodistkirken i Porsgrunn. Grenlandsområdet ble et tyngdepunkt for Jesusbevegelsen i Norge, og spesielt metodistmenigheter flere steder på Østlandet åpnet seg for bevegelsen.

Andre steder hvor bevegelsen fikk fotfeste var blant annet i Molde (Ung Visjon), Gjøvik (Jesu glede), Bergen (Korskirken) og i Ungdom i Oppdrag. Men det sterkeste og synligste uttrykket fikk vekkelsen i Oslo, i det som etter hvert ble Guds Fred.

Mens den svenske Jesusbevegelsen i stor grad preget metodistungdommen i Norge på denne tiden, så var det en helt annen gruppe som ble premissleverandør for mange av Guds Freds pionerer, påpeker Geir Lie.

Det var Children of God som først introduserte Jesusbevegelsen i Oslo. Denne gruppen, som ble dannet av David «Moses» Berg, var et av de ekstreme utslagene av den svært lite enhetlige vekkelsen som ble kalt Jesusbevegelsen. Children of God utviklet seg til å bli en seksualfiksert og innelukket sekt, og ble ikke anerkjent som en del av Jesusbevegelsen.

En gruppe fra Children of God, ledet av Faith Berg, kom til Norge i begynnelsen av 1972.

Children of God fikk flytte inn i lokalene i Nordbygata 45, der Oslo Indremisjon hadde drevet Ungdommens sosialteam for rusbelastete unge.

Amerikanerne hadde møter hver kveld og forkynte et radikalt budskap. Etter hvert skjønte kristne ledere i Oslo at noe var alvorlig galt, og Children of God ble kastet ut. I stedet ble norske unge utfordret til å ta over arbeidet. Dette førte til opprettelsen av Guds Fred, som ikke minst ble kjent gjennom gospelkvelder i Trefoldighetskirken som samlet opp til 2.000 unge annenhver søndag gjennom flere år. Historien om Guds Fred er grundig fortalt i boken Levende fellesskap. Visjonen fra Guds Fred av Jørgen Aass (Vårt Land forlag, 1982).

Hvor ble den av?

Hvor ble det av de kristne blomsterbarna fra Jesusbevegelsen? Mange av de ledende personene fra USA er fortsatt aktive innen ulike former for kristent arbeid. Calvary Chapel har vokst til et kirkenettverk på flere hundre menigheter. Det samme har Vineyard som oppsto på samme tid og i samme type miljøer.

I Norge vil en stor del av kirkelige ledere og prester omkring de 50 være preget av det de opplevde som studenter i Oslo eller andre steder på begynnelsen av 70-tallet.

Da Erik Karlsaune vendte tilbake til USA i 1976 fant han nesten ingen av grupperingene fra 1972 igjen. Det tillegger han først og fremst den store mobiliteten i det amerikanske samfunnet. Men det handler også om at de etablerte kirkesamfunnene åpnet seg for Jesusvekkelsen. Det var de løse gruppene som ble borte. Jesusbevegelsen forsvant ikke, den ble bare absorbert av kirkene, hevder Karlsaune.

Les mer om mer disse temaene:

Per Eriksen

Per Eriksen

Per Eriksen er pastor i Fredrikstad frikirke og bokanmelder i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Meninger