Bøker

Refseren Tolstoj

Realisten ble mot slutten av livet moralist. Tolstojs religiøse grublerier fikk betydning langt utafor Russlands grenser.

82 år gammel rømte Lev Tolstoj hjemmefra. Midt på natta, mot slutten av oktober i 1910, gikk Russlands største forfatter, kledd i bondeklær, ut i mørket og kulda. Igjen lå et avskjedsbrev til kona: «Jeg gjør som menn i min alder gjerne gjør: Jeg forlater jordelivet med å tilbringe mine siste dager i ensomhet og stillhet.»

Akkurat hva han skulle ut og lete etter i disse «siste dager», får vi aldri svar på. Ikke lenge etter utåndet han på en provinsiell jernbanestasjon.

Tolstoj var liksom alltid på rømmen. Fra adelen, fra sivilisasjonen, fra seg selv, og mot slutten av livet også fra kirken.

– Som ganske ung ble han overbevist om at adelen, de dannede og kulturmenneskene levde gale liv. Og det ble hovedmotivet i hans virke. Han framhevet i stedet det enkle bondelivet som moralsk og godt, forklarer Erik Egeberg.

Egeberg har oversatt en rekke sentrale verk i russisk litteratur til norsk, og er professor emeritus i russisk litteratur ved Universitetet i Tromsø. Nå har han redigert samlingen Fortellinger bestående av prosastykker av varierende lengde fra hele Tolstojs forfatterskap.

Religiøse grublerier

Da en hissig lungebetennelse tok knekken på forfatteren, hadde han siden Anna Karenina kom ut 33 år tidligere, gjort karriere på religiøse grublerier og moralske spekulasjoner. Rundt 1880 gjorde han et oppgjør med sitt tidligere liv og forfatterskap. Deretter skulle han gi livet virkelig mening. Ifølge Egeberg var religion også tidligere et tema i forfatterskapet, men etter omvendelsen gjorde han seg bemerka også som religiøs tenker.

– Jeg tror det er med Tolstojs omvendelse som med mange andres. Elementer som har vært der hele tiden samler seg i en bunt og bryter gjennom til overflaten. Troen kommer fram og blir skarpere og mer ensidig formulert enn tidligere, mener Egeberg.

Tolstoj med barnebarna, mellom 1909-1910. Foto: Wikimedia Commons

Bonden som ideal

Tolstoj var lenge fascinert av den tyske filosofen Arthur Schopenhauer, og hadde et ganske nihilistisk syn på livet. På et tidspunkt måtte han stille seg spørsmålet: Hvis det er som Schopenhauer hevder, at døden er livets sanne mening – bør jeg ikke da ta livet av meg?

###

– I fortellingen «Ivan Iljitsj' død» beskriver Tolstoj dødsangsten. Der lar han en høyerestående embetsmann dø en seig død. På veien reflekterer Iljitsj over livet han har levd, og innser at det har vært falskt og umoralsk. I fortellingen «Tre som dør» ser vi noe tilsvarende. En riking dør ulykkelig, en bonde dør en fredelig død forsonet med livet han har levd, og et tre dør for å bli kors på bondens grav. Disse fortellingene er betegnende for den religiøse Tolstoj, mener Yngvar Steinholt, førsteamanuensis ved Institutt for russisk kultur ved Universitetet i Tromsø.

I sine moralske skrifter forfekter Tolstoj vegetarianisme, pasifisme og askese, dessuten er han kritisk til privat eiendomsrett. Men han var også et skrivende paradoks. Før omvendelsen levde han et til tider ganske utsvevende liv, mens han seinere holdt en moraliserende pekefinger høyt heva.

– Han var av greveslekt og levde mesteparten av livet på det svære familiegodset Jasnaja Poljana omgitt av bønder. Etter at han hadde fullført Anna Karenina, slo skyldfølelsen ut i full blomst, selv om han fortsatt ikke, mye av hennsyn til kona og barna, greide å forlate det adelige livet han foraktet. Men han gjorde noen forsøk på å bedre situasjonen for bondestanden som nettopp var frigjort fra livegenskap. Han var opptatt av pedagogikk, skreiv lærebøker og lesebøker og underviste barna på godset, forteller Kåre Johan Mjør, som er forsker ved Institutt for russlandsstudier ved Uppsala Universitet.

Ortodoks påvirkning

I en tid der radikale, politiske krefter tok i bruk vold i kampen mot tsarrikets store sosiale ulikhet og ufrihet, sto Tolstoj litt for seg selv. Han var en av svært få troende i intelligentsiaen. Samtidig tok han et klart standpunkt for ikke-vold. Tolstoj mente ondskap skulle bekjempes ved å vende det andre kinnet til. Som tenker vandret ideene hans langt utover Russlands grenser. Han var blant annet viktig for Mahatma Gandhi – de to brevveksla faktisk i Tolstojs nest siste leveår. Pål Kolstø, professor i russlandsstudier ved Universitetet i Oslo skrev i sin tid doktoravhandling om Tolstojs religiøse vending.

– De fleste som har skrevet om Tolstojs religiøsitet trekker fram at han er et barn av opplysningstiden, at han er en rasjonalist, mens jeg mener å ha vist at han var svært belest i ortodoks teologi. Han hentet mange av sine ideer derfra, men anvender dem gjerne på sin egen måte, ofte på vrangen.

Tolstoj gjorde seg mot slutten av ­livet svært upopulær i Den russisk-­ortodokse kirken. I bøker som Skriftemål og Oppstandelse, tok han avstand fra kirken, hierarkiet og dogmatikken. Han mente også at kristendommen måtte kvitte seg med alle overnaturlige elementer, og rensket Det nye testamentet for alt uforklarlig – blant annet oppstandelsen. Han mente at bondens enkle, jordnære kristendom skulle framholdes som ideal, på samme måte som bondens representerte det naturlige i motsetning til adelen og kulturmenneskets falskhet.

Det uutsigelige

– I ortodoks kristendom er det en sterk tradisjon for apofatisk, eller negativ, teologi. Det er en forståelse av Gud som sier at du ikke kan utsi noe som helst positivt om skaperen. Du kan bare si hva han ikke er. Jeg mener å finne belegg for at Tolstoj viderefører dette synet. Gud er det uutsigelige, det unevnelige, det ufattbare. Han sier i et av sine krasseste skrifter at han satte seg ned og leste dogmatikk til han ble kvalm, og at disse ortodokse kirkefedrene hadde forlest seg på vestlig teologi og glemt ideen om den ufattbare Gud.

I 1901 ble Tolstoj ekskommunisert fra kirken. Der den ateistisk orienterte intelligentsiaen var lett å avfeie, var det verre med Tolstoj. Han var en refser, en som ble lyttet til og som angrep kirken fra innsiden – fra et religiøst ståsted.

– Etter Dostojevskijs død var det ingen tvil om at Tolstoj var Russlands største forfatter. Kirken prøvde på alle mulige måter å stoppe ham, men det virket ofte mot sin hensikt. Det bannbullen i 1901 egentlig gjorde, var å nekte ham en ortodoks begravelse, men det var et slag i luften. Han ville uansett ikke ha det, sier Kolstø.

Kilder: Erik Egebergs forord til Fortellinger (2017), ­«Facing Death with Tolstoy» i The New Yorker

---

Lev Tolstoj

  • 1828–1910. Regnes sammen med Fjodor Dostojevskij som Russlands viktigste prosaforfatter.
  • Mest kjent for de tjukke og bredt ­anlagte romanene Krig og fred og Anna Karenina.
  • Skrev gjennom hele forfatterskapet også lengre og kortere fortellinger.
  • Gjorde først karriere i militæret under Krimkrigen og i Kaukasus. ¨
  • Fra om lag 1880 gjorde han et forsøk på å gå inn i den russisk-ortodokse tro. Etter to år gjorde han et oppgjør med dogmatikken og hierarkiet.
  • Han har vært en inspirasjonskilde for seinere ikkevoldsbevegelser og sosial ulydighet.

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker