Bøker

Familien i litteraturen

Ingen skader barna sine som foreldre. Uansett hvor godt de mener, er de dømt til å trå feil.

En dag kommer pappa inn på rommet ditt. Du sitter på sengekanten. Han sier: – Det blir visst bare oss to til middag. – Mamma da, spør du? – La oss spise pannekaker i dag, sier pappa.

Når mamma forsvinner og du ikke får vite om hun er død, eller har reist fra dere, om hun bare er bortreist, eller ikke lenger elsker deg. Hva gjør du da? Det lille barnet i Kaia Dahle Nyhus ferske bok En dag drar mamma, blir lettere enn luft.

– Vi vet ikke hvor mammaen blir av, det vet kanskje ikke pappaen heller. Sånn tror jeg det kan oppleves for barn. Fraværet er et mysterium, slik døden er et mysterium. Som barn sa jeg: «Død, hva er det? Er han borte, eller finnes han i ting?»

Av alle sosiale strukturer, er kanskje forholdet mellom foreldre og barn den mest grunnleggende, men også den vanskeligste. Vi blir satt til verden av en mor, og i de fleste tilfeller venter en far der ute i lyset. Våre første leveår bruker vi til å suge til oss alt vi kan få fra dem – mat, motorikk, språk, kunnskap.

Merka for livet

Så begynner vi gradvis å løsrive oss – når vi blir tre – fire – fem, får vi en gryende forståelse av hva det vil si å være et selvstendig individ, og derfra glir vi, via barndom og pubertet, stadig lenger bort fra mor og far. Men vi vil alltid være påvirka av dem, være et resultat av nettopp dem.

Hvem våre foreldre er, hva de tenker om foreldrerollen, og hvordan de forholder seg til oss, former oss, mer eller mindre bevisst. Hva skjer når denne strukturen utvides og utfordres – når mammaene og pappaene blir flere, eller færre – når søskenflokker blandes og stadig nye oppdragere blander seg inn i barndommens allerede skjøre univers?

Det er ikke et nytt fenomen at mor og far går fra hverandre, men hvordan viser det seg i litteraturen, nå som skilsmissen har vært utbredt i et par generasjoner?

Fikk ikke vite

Pappaen i En dag drar mamma gjør ikke noe forsøk på å forklare hva som har skjedd. Kanskje er det heller ikke nødvendig. Men han lytter oppmerksomt til ungen sin, legger til rette for at barnet skal forsone seg med at mamma er borte.

– I oppveksten mistet to av klassekameratene mine fedrene­ sine. Den ene var ikke klar over hva som hadde hendt, at det var selvmord, selv om alle andre visste det. Moren forklarte det ikke, kanskje hadde hun ikke ord for det. Det tror jeg skjer i andre tilfeller også – om det er selvmord, ­eller psykiatri eller fengsel, sier Kaia Dahle Nyhus.

Det lille barnet i En dag drar mamma blir altså lettere enn luft, og må tjores til senga om kvelden, lærerne rister oppgitt på hodet over at ungen svever formålsløst rundt i timen, og pappa rekker ungen brødskiver der de henger ut av kjøkkenvinduet i en snor.

Men lettheten er ikke formålsløs eller uutholdelig, den har et mål. Snart sveiver faren barnet ut som en drage. Når det kommer høyt nok opp, når det får godt nok overblikk, kan det se mamma – langt, langt borte. Hun sykler. Hun ser glad ut.

– Slik forsoner barnet seg med mammas fravær. Du kan tolke sorgløsheten hennes som du vil, men det kan være ungens idé om hvordan mamma har det. En slags dagdrøm. Mamma likte å sykle, nå sykler hun alltid, sier Nyhus.

En sårende bemerkning

Heidi Linde kikker på folk, seg selv og sine egne, men også alle disse ­andre, de som henter og leverer på barnehage og i skole, går på foreldremøter og lever og gjør det beste ut av det, livet. Hun kikker på foreldre og barn og forundrer seg over hvor tilpasningsdyktige vi er, men kanskje særlig barna.

– Jeg er imponert, og i noen tilfeller litt skremt, over hvor gode barn er til å lære seg å akseptere verden rundt seg, verden slik foreldre og andre bygger den rundt dem. To uker der og to uker her. Det blir fort vane. Det samme med nye søsken, stesøsken og foreldre. Men jeg blir også imponert når jeg ser hvor finke foreldre kan være til å legge voksenproblemene til side. Til tross for samlivsbrudd synes jeg ofte de ser ut til å være rause med både hverandre og barna. De kan stille opp sammen på forestilling eller fotballkamp. Legge det vonde til side når det gjelder, sier Linde.

Forholdet mellom foreldre og barn ligger som en grunntone i flettverket av skjebner i Lindes ferske roman, Talte dager. En bok forfatteren, som er kjent for å skrive humoristisk og gjenkjennelig om hverdagssituasjoner, beskriver som sin så langt mørkeste roman.

Talte dager vokser ut av en velkjent scene: Liv Karin har lagd god frokost, hun skal ta seg god tid og endelig få en god prat med tenåringsdattera Kaja. Men nei da. Tenåringstrassen, den tilsynelat­ende ondskapen som kan boble til overflaten hos en fjortis, får det til å renne over i mora. Rundstykkene­ og kakaoen ender på gulvet, og med Kaja på vei ut døra snerrer Liv Karin de skjebnesvangre orda: «Du trenger ikke kommer tilbake.»

Det utenkelige. – Normalt løser det seg, det går over og vi blir venner igjen. Under all trassen ligger­ det jo kjærlighet. Men hva hvis ­ordene er sagt, døra er smelt igjen og det unevnelige skjer? Dette er en scene jeg har brygget på lenge. Som forelder er det jo nesten ikke mulig å tenke tanken.

Liv Karin er mora som tenker­ gjennom alt, som reflekterer, som leser bøker om oppdragelse: «Ikke glem at det er du som er den voksne».­

På den andre sida møter vi June og Lykke. Den unge og delvis fraværende mora som antyder at ­dattera ikke var ønska:

«Navnet hadde vært et innfall fra Junes side, hun har innrømmet det, en innskytelse bare noen uker før hun skulle føde. Egentlig angrer­ jeg, sier June, det er dagen da Lykke­ skal begynne på skolen, hun går der med sekken og flettene, de er på vei til skolen der hun skal ropes opp i en mikrofon.»

– Som foreldre vil de aller fleste av oss godt, men uansett hvor mye kjærlighet vi legger i det vi gjør, er vi dømt til å trå feil. Det er ingen som kan såre et barn like mye som foreldrene. Om du skal reflektere over foreldrerollen i absolutt alt du foretar deg, kan det være til skade for barnet. Hvis du er fraværende eller inkonsekvent, skader du også barnet, mener Linde.

Et surt oppstøt

«Det andre barnet, blekt og sammentrykt, plutselig eksplosiv, at så mye lyd kan finnes i en så liten kropp. Alt jeg ikke kan si om henne, alt jeg ikke kan føle om henne, fyller seg opp inne i meg, det står opp i halsen min som et surt oppstøt.»

I Det andre barnet av Line ­Nyborg går aleinemora Agnes i ­ensom desperasjon inn i et nytt forhold. Hun sitter i vårens uutholdelig­ lyse kvelder, etter at sønnen har lagt seg, og ser tilbake på seg selv i gjenskinnet i vindusglasset. Hun henvender seg til sin barndoms Gud:

«Jeg forklarer Gud at det er lenge sia, men at nå er jeg her igjen. At jeg føler meg ensom. Det trenger ikke være noen spesiell mann, Gud. Jeg har ikke så store krav. Bare noen som kan være glad i meg, noen å komme hjem til, en å slippe å være aleine med. Han kan være helt vanlig,­ Gud.»

Gud gir Agnes en mann, en som litt for fort blir glad i henne, en som gjør at hun litt for fort slipper å være aleine – og på kjøpet får hun en stedatter.

Som leser fatter du raskt en mistanke om at dette neppe vil gå godt. Bak fortellingen om Sigurd og ­Agnes, om Jacob og Ina, ulmer den såkalte Christoffer-saken – der en stefar sto tiltalt og, etter et par omganger i retten, ble dømt for å ha tatt livet av en åtteårig gutt:

«Moren til åtteåringen som døde med store hodeskader i 2005 har ikke et snev av mistanke om at mannen hennes kan ha skadet sønnen. Hun sa at sønnen løp etter ham som en skygge.» (Tønsbergs Blad, 23. april 2009.)

Line Nyborg holder til i Tønsberg, ikke langt fra der Christoffers korte liv tok slutt.

– Den saken pågikk rundt meg, akkurat som jeg lot den pågå rundt Agnes. Jeg forakta mora så veldig for at hun ikke tok ansvar for ­barnet. Alle forakta henne, men det ligger noe der vi ikke tør se på. For vi har det i oss sjøl – en manglende evne til å se hva vi lever i, hva vi trekkes inn i. Slik er det også med Agnes, hun reflekterer over samlivet og forholdet til den nye mannen, det andre barnet, men hun har vanskelig for å se seg sjøl, for å se at hun i møte med Sigurd mister sin egen kraft og klarhet.

For Line Nyborg går foreldre­roller i arv. Skal vi unngå å bli våre egne foreldre, må vi jobbe aktivt for det. Var mora di svak og far fraværende, forplanter det seg til neste generasjon.

– Sigurd er en sånn mann som ikke klarer å snakke om følelser. Han mista selv sin far og har aldri helt forstått hva en far er. Parallelt­ innser Agnes at hun på mange ­måter blir sin egen mor – en kvinne som ikke maktet å gå, til tross for at barnefaren var alkoholisert og fraværende. Gjennom sin egen rolle, forstår Agnes at mora måtte bli, forblei der, for henne, for datteras skyld, sier Nyborg.

Det svarteste som finnes

I likhet med Heidi Linde er Line Nyborg en som kikker på folka rundt seg. På fedrene og mødrene, døtrene og sønnene, og på hvordan foreldra­ bryter med hverandre, finner ­andre, lager nye familiekonstellasjoner med mine og dine og andres barn.

– Jeg har selv barn, og jeg synes jeg ser noe i blikket, i væremåten,­ til foreldra og steforeldra som henter­ og leverer i barnehagen og på skolen. Vi vil at det liksom skal være så lett med disse ulike sammensetningene. At barna skal bo litt her, litt der. At de skal vokse opp med flere oppdragere og omsorgspersoner. Jeg mener ikke at det var bedre før, men det er vanskeligere enn vi tør innrømme. Jeg tror ikke den nye forelderen nødvendigvis trenger å blande seg inn i oppdragelsen.

Agnes er en aktiv forelder. En som setter grenser. Men hun opplever noe grenseløst i møte med stedattera. Ina mangler grenser. Ina har en fraværende­ mor og en fraværende, men høyst tilstede­værende far. Det er ingen som setter grenser for Ina. Hun trekker dem selv, og får hun det ikke som hun vil, lager hun denne lyden som fyller opp Agnes som et surt oppstøt.

– Hvordan skal vi behandle det andre barnet? Hva kan vi tillate oss å gjøre med det, si til det? Kan vi være sjalu på et barn? Vi tør ikke snakke om dette, og det var utgangspunktet for Det andre barnet. Slike følelser må være noe av det svarteste som finnes, sier Line Nyborg.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker