Det er trist, om enn nødvendig, når giverkonferanser for krigsherjede land blir en årlig begivenhet. Tirsdagens konferanse for Syria og de omkringliggende landene i Brussel hadde et ekstra mørkt bakteppe: Koronapandemien forverrer en elendig økonomi og truer med å destabilisere regionen ytterligere.

Så ille er situasjonen, at sju internasjonale hjelpeorganisasjoner advarer om en eskalerende sultkatastrofe i Syria, noe som kan utløse en ny flyktningkrise som i 2015. Det blir anslått at antallet syrere som sulter har økt med over 40 prosent det siste året, og anslagsvis 9,3 millioner går sultne til sengs.

I mars neste år har det gått 10 år siden fredelige demonstrasjoner mot den eneveldige president Bashar al-Assad ble slått ned med hard hånd. Det er dobbelt så lenge som Norge var okkupert under 2. verdenskrig. I den perioden har flere syrere enn det er innbyggere i Norge, 6,6 millioner, flyktet fra landet. Hele 5,5 millioner av dem er flyktninger i den trøblete regionen; i Egypt, Irak, Jordan, Libanon og Tyrkia.

For de rundt 18 millioner gjenværende i Syria blir levekårene stadig verre, selv om president Assad og hans allierte etter hvert har slått ned det meste av væpnet motstand. Siden konflikten brøt løs i 2011 er maten blitt 20 ganger dyrere, valutaen har kollapset, rundt 40 prosent av landets infrastruktur er ødelagt, og 2,8 millioner syriske barn får ikke skolegang.

Syrerne utsettes ikke bare for sitt eget lederskaps kynisme, men også for et storpolitisk maktspill. Russland og Iran har vært særlig destruktive, men heller ikke USA og andre ledende vestlige land har særlig mye å skryte av i konflikten. For mange syrere må det framstå som et paradoks at mens en giverkonferanse bevilger nye milliarder av dollar, så utsettes landet for økonomiske sanksjoner som setter gjenoppbyggingen på vent år etter år.

Fra 2016 til 2019 har Norge bevilget ti milliarder kroner til responsen på Syria-krisen, og på giverkonferansen ble dette videreført med 1,75 milliarder kroner til Syria og naboland i 2020. Syria trenger penger når sult truer, men enda mer trengs en diplomatisk og politisk løsning. Der spiller nordmannen Geir O. Pedersen en sentral rolle som FNs spesialutsending, og snart får «fredsnasjonen» Norge også et nytt verktøy gjennom setet i FNs sikkerhetsråd.