Kirken tetter hullene
Det er utrolig viktig at kirken tetter hull, men hullene vitner om et velferdssamfunn som har en vei å gå.
DIAKONI: Fortsatt er omsorg for trengende sentralt for kirker og menigheter. På Frelsesarmeens slumstasjon i Oslo pakker frivillige matposer til trengende over hele byen.
Stian Lysberg Solum/NTB
Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.
Nylig meldte NRK om legen Svein Gisle Apeland i Rogaland, som anbefaler sine pasienter å snakke med en prest dersom de havner i en livskrise. For kommer de til psykolog og får sykmeldinger på rullebladet, eller en psykiatrisk diagnose, blir det vanskelig for dem å få forsikringer. I Vårt Land fikk legen støtte av leder i Presteforeningen, Martin Enstad. «Mange kan ha glede av samtale med prest, hvis de ønsker det», sier Enstad.
Før fantes det ingen velferdsstat. Det var opp til familie og lokalmiljø å ta vare på syke og andre trengende. Hadde du ingen rundt deg, hadde du heller ikke noe sikkerhetsnett. Helt fra kirkens første dager har omsorgen for syke og trengende vært helt sentralt. De første sykehusene ble startet av kristne. I Norge var både fattigomsorg og skolevesen en del av den kirkelige aktiviteten. Helt fram til Formannskapslovene kom i 1837, var det de fleste steder presten og kirken som stod for skole- og sosialvesen.
