Kirken og påvirkningen

Før helgen ble det kjent at Brunstad Christian Church (BCC) har benyttet seg av Norges fremste påvirkningsbyrå First House til å påvirke oppfattelsen av dem i NRK-dokumentaren Guds utvalde.

Det var medienettstedet Medier24 som kunne fortelle at BCC så NRK Brennpunkts metoder og kildevalg som så kritikkverdige at de kontaktet byrået for å få hjelp til å vurdere redaksjonens presseetikk.

Det er heller ikke første gang BCC benytter seg av PR-byrået. I 2019 fikk de også hjelp til å felle to lokalaviser i Pressens Faglige Utvalg.

Den norske kirke bytter partner

Tidligere denne måneden ble det også kjent at Den norske kirke bytter kommunikasjonsbyrå fra Geelmuyden Kiese til Try. Tidligere sjefredaktør i Vårt Land, Åshild Mathisen, som nå jobber i Try delte nyheten på sin Facebook-side. Det skapte debatt i kommentarfeltet.

Leder av tankesmien Civita, Kristin Clemet, stilte spørsmålet: «Hva i alle dager bruker kirken kommunikasjonsbyrå til?» Hun fikk støtte for spørsmålsstillingen fra flere andre.

I prinsippet er det heller ingen stor forskjell mellom å kjøpe inn tjenester når kirkesamfunnene trenger det, og å ansette en med slik spisskompetanse i egen stab.

—  Vårt Land på lederplass

Det er åpenbart at Den norske kirke og BCC ikke har hatt samme formål med sin bruk av PR-byråer. Likevel er det et interessant spørsmål Clemet stiller.

Heldigvis svarer også Den norske kirke ved kommunikasjonsdirektør Ingeborg Dybvig godt på det spørsmålet: Det handler om at en organisasjon med nesten 3,7 millioner medlemmer ønsker å benytte seg av den kompetansen kommunikasjonsbyråene sitter på – til å nå ut til sine medlemmer, for eksempel ved kirkevalg. I prinsippet er det heller ingen stor forskjell mellom å kjøpe inn tjenester når kirkesamfunnene trenger det, og å ansette en med slik spisskompetanse i egen stab.

Forståelig drahjelp

Vi kan godt forstå at store kirkesamfunn benytter seg av den hjelpen de kan få gjennom kommunikasjonsbyråer. I fjor så vi også at misjonsorganisasjonen Normisjon tok i bruk såkalte «påvirkere» i sosiale medier for å nå frem med deler av sitt budskap.

I krevende situasjoner er det ikke alltid at ressursene man har på huset strekker til. Ikke minst nå som man i stor grad må lene seg på nye, digitale løsninger.

Samtidig er det viktig å huske på at slike muligheter ikke er alle tros- og livssynssamfunn vel forunt. At man har råd til å bruke penger på denne typen drahjelp er et gode av de sjeldne i akkurat denne sektoren.

Forhåpentligvis kommer heller ikke denne hjelpen i veien for det som bør være den viktigste drahjelpen: nemlig budskapet kirkesamfunnene forsøker å nå ut med.