I Vesten er det allerede sagt at deler av Bibelen er å betrakte som «hatlitteratur». Vi må ikke undre oss om lesing og forkynnelse av Bibelen angripes. Men desto mer må vi være frimodige. Som Jesus i møte med djevelen, som de første kristne i møte med de religiøse lederne, som reformatorene, som forfulgte kristne i dag.
Det er fullt mulig å se opprettelsen av staten Israel som et ledd i Guds plan for å bevare det jødiske folk, uten at det betyr at man legitimerer urett og undertrykkelse av det palestinske folk.
“Det er teologisk svært omstridt å kalle en Jesustroende muslim. Det handler om åpenbaringsforståelse og religionsteologi,” skriver Rolf Kjøde i Vårt Land 16 mai, i et innlegg der han problematiserer elementer av Frikirkens misjonspraksis i Midtøsten (VL 2 mai, utvidet på Verdidebatt 19 mai). Langt mer kan sies om dette.
Vårt Land tar 2. mai opp det svært omdiskuterte spørsmålet om identiteten til muslimer som kommer til tro på Jesus om Guds sønn og vår frelser. Spørsmålet kan naturligvis reduseres til en språklig problemstilling, men det er lite omstridt å bytte ut benevnelsen «kristen», brukt tre ganger i NT, med bibelsk mer høyfrekvente ord som «søsken» eller «etterfølger/disippel». Det er derimot faglig og teologisk svært omstridt når noen vil kalle en jesustroende «muslim» eller «hindu». Dette er ikke primært et spørsmål om semantikk men om åpenbaringsforståelse og religionsteologi.
Nordhaugs framstilling av vegen til frelse er litt som om Turistforeininga i staden for eit ordentleg kart gir meg eit handteikna kart som ein fjellvant har skissa opp fritt etter minnet.