Klima

Femti tapte år

Når barnebarna mine skulker skolen fordi de er redde for framtida - hvor har da jeg og min generasjon sviktet?

Sommeren 1972 lå jeg graset på en stølsvoll i Hallingdal og nileste på to bøker: The limits to growth fra Romaklubben og Erik Dammans Fremtiden i våre hender.

Jeg hadde nylig stiftet familie og hadde to små barn. De to bøkene overbeviste meg om at vi måtte legge om kursen, ikke minst av hensyn til barnas framtid.

Optimistisk

Bøkene var veldig ulike. «Limits to growth» var spekket med tabeller og matematikk. Det tiltalte meg som realfagstudent, og jeg skrev min første artikkel i Vårt Land om den - som leserinnlegg.

Hovedbudskapet i boken var at vi var i ferd med å bruke opp jordas lagerressurser, både mineraler, olje og vann - og at vi også var i ferd med å ødelegge mye av naturgrunnlaget for fornybare ressurser.

Den andre boka var mer en moralsk appell. Den sa at vi ikke kunne fortsette med å øke forbruk og ressursutnyttelse i den rike verden, fordi den veksten som vi kunne tillate oss, måtte komme den fattige delen av verden til gode. Samtidig var den optimistisk: Vi kunne skape en annen framtid. Fremtiden lå i våre hender.

LES OGSÅ: Elever i klimastreiken fortviler: Vi får ikke brukt klimakunnskapen

Nullvekst

Det var flere enn meg som ble overbevist. Vi ville ta et oppgjør med vekstøkonomien og arbeide for et likevektsamfunn.

Etter et par år ble nullvekst realisert på en annen måte enn vi hadde tenkt oss. Den vestlige økonomien stoppet plutselig opp. Det var oljesjokket i 1973 som utløste krisen, men det var underliggende årsaker i økonomien som gjorde at den ble langvarig og dyp. Et nytt ord dukket opp: Stagflasjon. Vi hadde både inflasjon og stagnerende økonomi. Arbeidsledigheten som vi trodde hørte fortida til, ble igjen en realitet.

Vekstøkonomi

Det ble om å gjøre å få veksten i gang igjen. Nullvekst kom i miskreditt. Innen fagøkonomien skjedde et skifte, som falt sammen med et politisk skifte. Skattelette, fjerning av hemmende reguleringer, mindre makt til fagforeninger og privatisering ble melodien. Vi fikk Reaganomics og Thatcher, men sannelig slo det også gjennom på venstresida i politikken.

Her i Norge ble vi berget av oljen. Vi kunne låne penger med sikkerhet i framtidige oljeinntekter. Derfor slapp vi den store innstrammingen. Og snart ble det jappetid, og full rulle. Vekst og framgang ble mantraet - som riktig nok fikk en midlertidig bråstopp da oljeprisen falt på slutten av 80-tallet.

LES OGSÅ: At Gud skal skape en ny jord, er ikke noen begrunnelse for at vi kan ødelegge den vi har.

Bærekraftig

Likevektsamfunn og grenser for vekst ble bakstreversk og farlig. «Vi må ikke bli så grønne at det gror mose på oss», som en politiker uttrykte det.

På 90-tallet dukket likevel spørsmålet om grenser for vekst opp igjen. Nå oppdaget vi også at overforbruket hadde følger for klimaet. Det var da Gro Harlem Brundtland fant det forløsende ord: Bærekraftig vekst.

Det var godt tenkt. Vi trenger vekst og utvikling. Verden skal gå framover, ikke stagnere. Vi må bare sørge for at veksten skjer på en måte som ikke sprenger våre naturgitte grenser. All vår kreativitet og alle våre imponerende teknologier må settes inn på å finne nye måter for vekst og framgang.

Nye behov

Som sagt, det var godt tenkt. Men det har ikke gått slik. Det har blitt lite bærekraft og mye vekst. Det har blitt utvikling på premissene til oljeindustri, bilindustri og flyindustri. Både kvinner og menn i jobb og barna i barnehage krever mye transport. Muligheten til å få nye impulser fra hele verden åpnet seg. Nye behov vi ikke ante vi hadde, ble selvsagte.

Vi som har betraktet oss som «grønne», har ikke maktet å være noe alternativ til denne utviklingen. Det ble for smått, etter hvert nærmest patetisk, med våre private markeringer. Vi så at de ikke gjorde noen forskjell i den store sammenhengen, og ga opp å være motkultur.

Så har vi satset på politiske tiltak. På FN-panel og Paris-avtale. Vi har stemt på politikere som lover grønt skifte. Samtidig har erfaringen har lært meg å være skeptisk til store vyer, brå skifter og urealistiske planer. De slår bare tilbake i skuffelse og motvilje. Jeg har håpet at verden snart vil ta til fornuft og at vi vil samle oss om en annen kurs.

Bortkastet

Og så står plutselig barnebarna der og forteller oss at de er redde for den verden vi har skapt. De sier at det haster, at de ikke har tid til å vente på våre langsomme endringer.

Jeg sitter med følelsen av å ha kastet bort femti år med muligheter. Om vi hadde satset på en annen framtid den gangen da vi hadde god tid og kunne ta forandringene langsomt, så kanskje vi kunne fått det til.

Vi trenger ikke håp, vi trenger å bli redde, sier barnebarnas profet Greta Thunberg. Jeg kjenner likevel at vi trenger å finne tilbake til den optimismen jeg kjente på for femti år siden.

Når jeg ser barnebarna våre på gatene, tenker jeg at det fortsatt gjelder at fremtiden er i våre hender. Det kan ikke være for sent. Men vi kan ikke vente til barnebarna kan ta framtiden i sine hender. Vi må komme dem i møte.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Klima