Vårt Land

Heddafestivalen gir en unik mulighet til å få med seg mer av teateret som befinner seg på andre scener i landet. I år vant Nils Jørgen Kaalstad Heddapris for beste mannlige skuespiller/medspiller for rollen sin i Uten navn.

– «Uten navn» gir kjøtt og blod til den navnløse rus-statistikken

Åpningsscenen der 24 ballerinaer tripper inn en etter en til synkrone bevegelser, stiller høye krav til presisjon og samlet scenisk utstråling, skriver vår anmelder.
Foto: Erik Berg

Anmeldelse
I sin stramme, rendyrkede form skaper den klassiske balletten en resonans til livet vi lever

Forestillingen åpner opp øynene dine for menneskene rundt deg, og de mange stedene og tingene man daglig bare haster forbi, skriver vår anmelder om .
Foto: Aunan/Starheimsæter

Anmeldelse
«'Naboen' befinner seg så langt unna den vante scenekunstløypa det går an å komme»

FORVIRRING: Det oppstår øyeblikk av komisk misforhold mellom ord/tekst og bevegelser, skriver vår anmelder om Alan Luciens Øyens .
Foto: Mats Backer

Anmeldelse
«Gjennom sin særegne signatur, klarer Alan Lucien Øyen å reise noen betimelige spørsmål om tiden vi lever i»

Det hviler en metafysisk lengsel i David Bowies sanger, skriver teateranmelder Kjersti Juul om forestillingen på Det Norske Teatret. Joachim Rafaelsen spiller hovedrollen.
Foto: Erik Berg

Bowie-teater virvler opp store spørsmål

Koreograf Melissa Hough spinner i «Boutof the Imperfect Pearl» videre på det faktum at fekting faktisk regnes som forløperen for ballett, i en koreografi som står frem som kveldens kanskje største høydepunkt, skriver vår anmelder.
Foto: Erik Berg

«En kompleks ballettkveld der koreografene evner å skape øyeblikk som dirrer av barokk resonans»

KRAFT: Andreas Heise grep om Purcells gir øyeblikk der elegansen og den fysiske kraften en dansekropp kan by på gir operaformatet et spenstig løft, skriver anmelder Kjersti Juul.
Foto: Erik Berg

«Grense mellom kunstformene viskes ut når opera og ballett blir ett»

De har lagt fremtiden bak seg. Med lydhørhet for hverandre viser Kari Simonsen og Liv Bernhoft Osa hva som skjer når man setter seg fast i et annet menneske, skriver Kjersti Juul om forestillingen .
Foto: Øyvind Eide/ Nationaltheatret

Når mor og datter forfaller sammen – med stil

Katten Mitcho (Hanne Skille Reitan) og elefanten Sebastian (Olav Waastad) legger ut på en farefull reise - med en kjempestor pære som farkost.
Foto: Øyvind Eide

«Den store pæra har stø kurs inn til hjertet på sitt kjernepublikum»

Annonse

Annonse

Trollet i Bukkene Bruse må jo være minst tre hundre år gammelt – så klart har han havnet på gamlehjem i
Foto: L-P Lorentz

«Med trollet på gamlehjem er det duket for mer enn én vri på det klassiske eventyret»

Samtlige skuespillere fremstår som troverdige formidlere av Arne Lygres helt spesielle scenespråk, skriver vår anmelder. På bildet: Kjersti Botn Sandal og Kim S. Falck-Jørgensen.
Foto: Øyvind Eide

Anmeldelse
«Maksimalistisk regissør bryner seg på en minimalistisk dramatiker»

Dialogen er hverdagslig og virkelighetsnær. Publikum er utstyrt med hodetelefoner. Det gir en følelse av å komme inn under huden på karakterene, samtidig som fugleperspektivet gir overblikk, skriver vår anmelder.
Foto: Kim Hiorthøy

Anmeldelse
Goksøyr & Martens trener blikket vårt for det ubehagelige

FIRE AND FURY: Erik Murzagaliyev spiller uhyret som holder ildfuglen (Melissa Hough) fanget. Danserne byr på et følelsesspenn i formidlingen, fra sensuelle kjærlighetsduetter til tette, eksplosive fellesnumre, skriver vår anmelder.
Foto: Erik Berg

Anmeldelse
Stravinsky i Operaen: Ujevnt og eventyrlig

I stedet for å tre inn i rollen som poet Wisława Szymborska, tar skuespiller Henriette Marø oss med på en reise inn i hennes univers.
Foto: Øyvind Eide

Sneglens synsvinkel

De spektakulære grepene oppleves mer som påfunn enn velbegrunnede valg, skriver vår anmelder.
Foto: Øyvind Eide

En filleristing av Goethes mesterverk Faust

Ola G. Furuseth spiller en dommer som blir satt til å dømme i en sak der han selv er den skyldige. lykkes fordi den stoler på originalteksten, mener vår anmelder.
Foto: Dag Jenssen

Metoo ulmer under overflaten når dette 200 år gamle stykket føles sørgelig aktuelt

Det er som om regissøren forsøker å finne en dybde som ikke er der, skriver vår teateranmelder
Foto: Erika Hebbert

Tre timer teater om Oslo-prosessen er akkurat så dørgende kjedelig som det høres ut som

Liv Riiser og Kjersti Juul ser tilbake på teateråret 2018. – Øyeblikket når teppet går opp på teater, ligner på det øyeblikket i en gudstjeneste når presten har gått på prekestolen. Det er et øyeblikk fylt av forventning; nå kan alt skje, sier Riiser.
Foto: Erlend Berge

Teaterkritikernes 2018: Store prestasjoner, uheldige ideer og gåsehud

Guandaline Sagliocco går fra å være smilende og sårbar, til gradvis å gli over i det mer oppfarende og destruktive, skriver vår anmelder.
Foto: Dag Jenssen

En absurd og eksistensiell vareopptelling av et liv

Med stor fantasi som ikke henfaller til for mye effektmakeri, dras vi inn i en magisk verden i Oslo Nyes versjon av , skriver vår anmelder.
Foto: Bård Gundersen

Anmeldelse
Snøfall tør å ta opp store spørsmål for de små

Tjøstheims humor gjør stykkets alvor lettere å ta innover seg, skriver vår anmelder.
Foto: Siren Høyland Sæter

Anmeldelse
Klarer å si noe viktig om hvordan det er å leve med angst

På scenen presenteres menneskets famlende forsøk på å være sammen, skriver vår teateranmelder.
Foto: Nationaltheatret

Anmeldelse
Fellesskap er ingen selvfølge

Stykket fungerer best når skuespillerne må trenge seg sammen innenfor rammene til en liten, rød folkevogn, skriver vår anmelder.
Foto: Dag Jenssen/Det Norske Teatret

I «Vår vesle» blir ord hengende i løse lufta

Foto: Det norske teatret

Skillet mellom skuespiller og Peer opphører

Foto: Evelyn Pecori

– Jeg vil gi ros til kristne for at de tør å høre vitser om seg selv

Copyright 2017