«Bedrøvet, men alltid glad»
En fantastisk utgivelse av Vincent van Goghs brev på norsk stikker kniv i slangen rundt vår klisjé om den «gale» kunstneren – han som levde «utenfor» og «avsondret» fra den daglige verden.
Det banale bildet av «den gale» maleren Vincent van Gogh, som bare var drevet rundt av indre, uransakelige krefter blir grundig korrigert i hans mange og vakre brever til broren Theo – nå utgitt på norsk.
Det vanlige bildet av van Gogh er like vulgært som det er feil. Dette at han er en kunstner, som – før «samfunnet selvmyrdet ham» – malte seg innenfra og ut, før han skar øret av seg for å bruke det som pallett. Slik at alle skjærende mislyder fra et sykt sjelsliv kom til uttrykk. En som bare var drevet rundt av indre, uransakelige krefter for til slutt å finne hvile som klisjé i åndshistoriens mytefabrikk. Gode historier. Men slik er det ikke. Brevene viser et helt og fullt menneske, om noe slikt finnes. Med mye ild og tunge – som lyse, stunder.
Naturen traff
Vincent van Gogh var en av brevhistoriens «adelige», han skrev over 800 (registrerte) brev, den norske utgaven med 260 er, med kommentarer og 120 skisser, på 1.000 sider. Det er en menneskefortelling, litterær i all sin kraft. Brevene avslører en mann med usvikelig sans for ømme punkter, enten det var glede, sorg eller engstelse. Verden var stor rundt ham, naturinntrykkene traff ham med seismografisk tyngde, farger og menneskesamvær likeså. I dag er «overfølsomhet» et eget kapittel i psykologiboken, det å sanse så det nesten ikke er sunt.
