Walgermo skriver inspirerende, men også frustrerende om Bibelens kvinner

Skrevet av Hilde Brekke Møller

Bibelens kvinner er et velkomment bidrag til forståelsen av vår historie, både for dem som vil ha en perm-til-perm-bok på nattbordet, og for dem som vil ha et oppslagsverk i bokhylla. Her gjenfortelles historiene om mer eller mindre kjente kvinner fra Bibelen (inkludert Tekla, som bare så vidt rakk innom en tidlig bibelvariant, og en håndfull kvinner fra GTs apokryfer, som ikke inngår i lutherske bibler). Kvinnene presenteres stort sett i samme rekkefølge som i Bibelen. Deres etterliv i vestlig kulturhistorie er også tatt med, som spennende drypp fra kunsten, litteraturen og fra lerretet. Hvis man trodde at disse kvinnene var oversett av tidligere generasjoner, tok man feil. Walgermo trekker fram rikelige eksempler på hvordan Bibelens kvinneskikkelser er formidlet og videreutviklet gjennom århundrene, også i norsk kontekst og i vår egen tid.

For dem som ønsker å jobbe videre med Bibelens kvinner er Walgermos arbeid en gave, særlig på grunn av de ulike registrene til slutt. Her finnes en oversikt over bokas utenombibelske kvinner, samt lister over både navngitte og ikke-navngitte kvinner i Bibelen. Dessuten finnes en tidslinje, der en del av kvinnene forsøksvis plasseres i tråd med Bibelens tidsangivelser. Det er også en relativt stor mengde sluttnoter. Mange av notene er spennende lesning, og det kan virke som at enkelte avsnitt har havnet i notene av plasshensyn.

LES OGSÅ: Hvorfor blir kvinner neglisjert i barnebibler?

450 sider kort

Boka er god for øyet, og den ligger tungt og godt i hånda. Tekstene er satt estetisk vakkert mot ytterkantene av de glatte boksidene, og storslagne malerier bryter opp teksten. Walgermos språk er godt og fortellerstilen er leken. Det er noen ganger rørende og andre ganger morsomt når han bretter ut teksten, eller påpeker momenter som teksten synes å legge opp til, men som ikke beskrives der. Noe er produkter av den fromme fantasi, og går ut over tekstens budskap, men kan like fullt være svært verdifulle for dagens lesning. For min egen del skapte boka et behov for å lese bibeltekstene på nytt, og referansene til billedkunsten skapte nysgjerrighet.

Her nærmer vi oss også bokas hovedutfordring. Walgermos bok er nærmere 450 sider, og inntrykket etter å ha lest den, er likevel at den er for kort. Boka forblir i for stor grad beskrivende; jeg savnet både refleksjoner og flere bilder. Det mest interessante med bibeltekster og tekstenes avtrykk i kulturen finnes når man går ett skritt videre i å forstå tekstene, bildene og filmene i sin sammenheng; ved å se hvordan framstillinger både reflekterer og påvirker konteksten som verket har blitt til i, og hvordan fortolkninger utvider, kontrasterer eller bekrefter det «opprinnelige». Bibelens kvinner har noen gode eksempler på dette, der leseren gis hjelp til fortolkning og kontekstualisering. Men som hovedregel blir leseren overlatt til å skape refleksjonene og det analytiske apparatet selv. Positivt formulert, gir boka rikelig materiale for å tenke videre, både på det som står der, og det som ikke står der.

LES OGSÅ: Få kvinner blir løftet fram fra bibelfortellingene i trosopplæringen i kristne barnehager

Kvinnenes perspektiv?

Et annet tapt potensial med framstillingen er at den beholder fortellingsstrukturen fra Bibelen. Dermed forblir kvinnene i randsonen, og deres perspektiv tillegges ikke særlig vekt. David og Batseba-historien kan fungere som et eksempel på dette. Bibelen (og Walgermo) forteller at David ser henne badende på taket, og sender bud på henne. Dette er mannens, hovedpersonens, perspektiv. Kvinnens, birollens fortelling er noe annerledes: Hun bader, og mottar deretter en beskjed om å innfinne seg hos kongen. Bibelens kvinner er altså så tro mot bibeltekstene at mannen forblir i fokus.

Til å være en bok som er opptatt av fortellinger, får vi dessuten svært få refleksjoner rundt kvinnene som karakterer i en fortelling, altså hvordan de beskrives og hvilke roller de er gitt. Noen ganger gir Bibelteksten oss (tilsynelatende) deres perspektiv, vi hører deres direkte tale, og de opptrer som hovedpersoner. Dette forbigås som oftest i stillhet hos Walgermo. Et eksempel finnes i fortellingen om Jesus som tolvåring i templet. Lukas beskriver at begge foreldrene er bekymret når Jesus ikke er med dem hjemover, men det er bare Maria – kvinnen! – som gis taletid i evangeliet. Walgermo hjelper ikke leseren til å se dette.

Når det gjelder kvinnen som blir grepet i ekteskapsbrudd, forklarer Walgermo at «ekteskapsbrudd» kan være uttrykk for en rekke ulike syndige relasjoner, men nevner ikke at det – utenfor tekstens fokus – finnes en mann som har sluppet unna skyldspørsmålet. Her har vi ironisk nok en historie der kvinnen kommer i fokus, men til hvilken pris! En kritisk lesning fra kvinnens perspektiv, ville trolig gjort et poeng ut av dette. Langs samme linje er det overraskende at Walgermo ikke vier større oppmerksomhet til kvinna som i lignelsen finner igjen den tapte sølvmynten sin. Fortolket sammen med fortellingene før og etter, nemlig om de 100 sauene og om sønnen som kom hjem (Luk 15), blir det klart at denne kvinnen illustrerer Gud selv.

Alt i alt har Walgermo gjort et viktig arbeid med å gjenfortelle historiene om Bibelens kvinner, skriver vår anmelder. (Foto: Erlend Berge)

LES OGSÅ: «Mikael Bruun tar feil. Det nye testamentet er ikke evig og uforanderlig»

Bortenfor fortellingene

Riktignok presenterer Walgermo enkelte refleksjoner som går ut over bibelfortellingene, og kommenterer kvinnenes situasjon, men dette bygger ikke på en kritisk lesning av teksten. Det etableres altså ikke en fortelling der kvinnene får større plass, eller nye roller. Refleksjonene knyttes derimot ofte til hvordan de historiske personene «bak» fortellingen kan ha vært. Tanken om Bibelen som hellig tekst og som et historieverk synes å trumfe i Walgermos arbeid med fortellingene og den videre tradisjonen. Om Moses sin søster Miriam kan vi for eksempel lese at: «Bibelteksten manglar opplysningar om Mirjams eventuelle ektemann eller barn. Truleg var ho ugift», og videre: «Det er høgst truleg at Mirjam har verka som profet for israelittane allereie i lang tid før dette».

Belegget for sistnevnte påstand er flere tusen år yngre enn den historien Bibelen beskriver (Walgermo synes dog å være uvitende om dateringen). Her ville det etter min mening vært mye mer interessant med refleksjoner rundt Miriams posisjon i bibelteksten, og en påpekning av at senere fortolkning faktisk har forsterket rollen hennes som profet. Walgermo viser liten bevissthet rundt at tekstene først og fremst gir innblikk i kulturens (og dermed i stor grad mannens) idealer og drivkrefter, og at de blant annet derfor må behandles med varsomhet hvis man ønsker å jobbe historisk med dem. Han synes å være klar over dette, men det farger ikke hans eget arbeid med tekstene.

Inn i vår virkelighet

Når dette er sagt, skal det merkes at de avsluttende refleksjonene i boka er strålende. Her knyttes Bibelens kvinner sammen med en rekke språklige uttrykk som mange av oss bruker eller kjenner. Dermed trekker Walgermo Bibelens kvinner inn i vår virkelighet, og de blir synliggjort på en ny og virkningsfull måte.

Alt i alt har Walgermo gjort et viktig arbeid med å gjenfortelle historiene om Bibelens kvinner og å holde bibelhistoriene levende. Jeg håper mange vil ha glede av arbeidet hans, og at noen inspireres til å jobbe videre med det.

Walgermo er journalist i Vårt Land. Boka er derfor anmeldt av en ekstern anmelder. Hilde Brekke Møller er studiedirektør på MF, med Ph.d. innen Det nye testamentet.

---

Bibelens kvinner. Historiene som forma verda

• Sakprosabok av Alf Kjetil Walgermo
• Samlaget 2020

---