Kultur

Vil vurdere 
etisk regelverk

Det går stadig mer private penger inn i norske museer. 
– Store gaver eller sponsormidler kan legge føringer for
kunstneriske uttrykk, frykter Arbeiderpartiet.

Gaveforsterkningsordningen garanterer museer som mottar pengegaver en tildeling av ­offentlige midler tilsvarende ­25 prosent av den opprinnelige summen. Det synes ikke Arbeiderpartiet noe om.

– Vi har hele veien vært motstandere av kulturminister Thorhild Widveys gaveforsterkningsordning. Det er fint med privat ­kapital i kulturlivet. Vi er positiv til private kulturinitiativer, men også klar på at en gaveforsterk­ningsordning er forskyvning av makt, sier kulturpolitisk talsperson i Ap, Hege Liadal.

LES OGSÅ: Drøftet kunstens evne til å frelse

Ifølge Liadal er offentlige midler en forutsetning for at norsk kulturliv skal forbli fritt. Med private penger kommer potensielt også føringer. Tjenester fordrer mot­ytelser.

– Vi ser eksempler på at store gaver eller sponsormidler legger føringer for kunstneriske uttrykk. Jeg er til stadighet i kontakt med kunstnere og institusjoner som sier nei takk til gaver eller private­ stipend da de er redd giverne er på kollisjonskurs med deres ­verdimessige overbevisning.

Realfagskonsert

Som eksempel på sammenblanding av private penger og kunstnerisk frihet, viser Liadal til Stavanger symfoni­orkester.

– Med penger fra Statoil arrangerte de en realfagskonsert. En konsert med det formål å skape større interesse for realfag, og da særlig fag med interesse for olje- og gassektoren. Det er et ­eksempel på at privat kapital legger ­føringer for kulturlivet.

Foreløpig begrenser gaveforsterkningsordningen seg til å gjelde­ for landets museer. Kultur­departementet varsler at ordningen kan bli utvidet også til andre deler av kulturfeltet.

– Hvis denne måten å fordele offentlige midler på skal utvides, mener Arbeiderpartiet at vi bør vurdere å se på muligheten for et etisk regelverk for å sikre at ikke private interesser spiller inn på kunstnerisk frihet og kunstfaglige vurderinger, sier Liadal og legger til at vi i utgangspunktet må ha tiltro til at norske museer er i stand til å vurdere konsekvensene ved å ta i mot gaver eller annen støtte fra private aktører.

LES OGSÅ: – Intet skille mellom kunst og politikk

Kinesisk finans

Den så langt største summen som har utløst gaveforsterkning etter at ordningen ble innført i fjor, er nær ti millioner kroner som Kinasamlingen­ ved KODE i Bergen mottok fra ­Peking University og Huang Nubo i Zhongkun Investment Group. ­Direktør ved KODE, Karin Hindsbo, benekter at pengene kom med noen føringer.

– Vi driver i hovedsak kulturell­ og akademisk utveksling med universitetet i Peking. Våre samlinger supplerer hverandre og det samme kan sies om fagmiljøet. Når det gjelder investeringsselskapet, krever ikke de noen gjenytelser. Det er ikke snakk om gullplaketter med givernavn, men heller et ønske fra Zhongkun om positiv oppmerksomhet, forklarer Hindsbo.

Pengene blir brukt til nødvendige oppgraderinger og vedlikehold, til kuratering av nye utstillinger og til trykksaker og ­annet informasjonsmateriell, ifølge ­museumsdirektøren.

Gråsone

Avdelingsleder i ­publikumsavdelingen ved Norsk Folkemuseum, Paal Mork, er også formann i Norsk ICOM – den norske fløyen av International Council of Museums. Til Museumsnytt forteller han at ICOM har et museumsetisk regelverk, men at det ikke går i detalj på håndtering av sponsing og gaver til museumssektoren.

LES OGSÅ: – Et portrett må ha gyldighet som kunstverk

– Det står ikke noe i klartekst om denne type problemstillinger i regelverket til ICOM. Det gir en minimumsstandard og en grunnholdning der det viktigste er å ivareta museets integritet, sier Mork.

På spørsmål fra Vårt Land om hvorvidt et mer konkret regelverk er etterspurt, sier Mork at temaet er i ferd med å aktualiseres.

– Det er en interessant og rele­vant problemstilling vi kanskje bør se nærmere på, men om det er mulig å få på plass internasjonale anbefalinger, er heller uvisst.

Gamle takter

Ifølge kunsthistoriker og forfatter Tommy Sørbø er det er ikke noe nytt i at museer lever godt på private midler. Snarere tvert i mot.

– I riktig gamle dager var kunstsamlinger gjerne krigsbytte, noe hærførere tok med seg hjem som trofeer fra beseirede motstandere. Kunst var noe konger og keiser og etter hvert borgerskap og kremmere omgav seg med. Kort fortalt begynte dette å endre seg i kjølvann av den franske revolusjonen. I løpet av 1800- og 1900-tallet gikk mange av de store kunstsamlingene over til staten.

Sørbø mener at pendelen nå svinger den andre veien.

– Kunst blir omsatt for stadig mer svimlende summer. Beløp o­ffentlige midler ikke kan konkurrere med. Det medfører at viktige kunstverk enten ender på private hender, eller doneres eller lånes ut til kunstinstitusjoner, sier Sørbø.

Sørbø er ikke i utgangspunktet kritisk til å mikse næringsliv og museum. Ikke så lenge institusjonene holder tunga rett i munn og er klar over at tjenester fordrer motytelser.

– Det sentrale er at museene selv må avgjøre hvem de vil motta penger fra og at de tenker seg godt om før de sier ja til gaver eller sponsormidler. Så lenge det kunstfaglige blir ivaretatt, har det lite å si hvor pengene kommer fra.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Kjøpt og betalt

Et klassisk 
eksempel på uheldig blanding av kapital, politiske interesser og kunst, sto CIA og sterke kapitalkrefter på republikansk fløy for i etterkrigstidas USA.

– Det har blitt rullet opp at CIA på 50-tallet fikk Museum of Modern Art i New York til å satse på abstrakte ekspresjonister som motvekt til sovjetisk sosialrealisme. Progressiv kunst er ikke vanligvis akkurat forbundet med den politiske høyresida, forteller Sørbø.

CIA eller ikke. Tommy Sørbø er ikke redd for såkalte amerikanske tilstander.

– USA har noen av de beste museene i verden, og de er i stor grad bygd opp av private samlere.

– En mistillit til landets museumsledere

Kultur­minister Thorhild Widvey har full tillit til at museene er i stand til å sette etiske grenser.

– Hege Liadal slår inn vidåpne dører og mistenkeliggjør sivilsamfunnets verdifulle engasjement, parerer kulturminister Thorhild Widvey.

Hun mener at etiske retningslinjer allerede er en svært viktig del av arbeidet til norske museer, og viser til at de er tilsluttet det museumsetiske regelverket som er utarbeidet av International Council of Museums (ICOM).

– Med Liadals utspill må jeg stille spørsmål ved om hun overhodet har hørt om ICOM-reglene. Hvis hun kjenner til dem er det desto mer bekymringsverdig, i så fall uttrykker Arbeiderpartiet nå mistillit til museenes gode etiske arbeid, sier Widvey.

Kulturministeren mener private penger ikke er noe nytt i denne sammenhengen, og viser til Willoch-regjeringens krav om økte egeninntekter for teatrene, noe som skapte rom for norske privatteatre.

Når det gjelder ordningen om forsterkning av pengegaver til norske museer, peker Widvey på ICOM-vilkårene som sier at gaven må ha som formål «å styrke museets virksomhet i tråd med museets formål og planer».

– Dette handler altså om å styrke museets egne planer. Jeg har full tillit til institusjonenes dømmekraft og integritet, og er overhodet ikke i tvil om at de selv er i stand til å sette etiske grenser.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur