Musikk

Vil være et stort ja til livet

Han har skapt musikk hele livet, og de siste årene har også troen og takknemligheten vokst i ham. Komponist Bent Sørensen­ kan ikke skille livet, kunsten, kjærligheten og troen fra hverandre.

Av Daniel Øhrstrøm, ­Kristeligt Dagblad

Oversatt fra dansk 
av Arne Guttormsen

Hodet hans har vært fylt av musikk helt siden han var barn. I desember mottok Bent Sørensen en av USAs største musikkpriser – Grawemeyer Award på 100.000 dollar – for verket L'Isola della Città (Øen i byen). Samtidig ble hans verk Eveningland uroppført av selveste New York Philharmonic.

Den verdensberømte dansken påbegynte sine første fiolinkvartetter allerede på barneværelset. Begge foreldrene var lærere, og faren var amatørfiolinist.

– Jeg vokste opp med fiolinkonserter fordi far var interessert i Brahms, Mozart, Tsjajkovskij, Vivaldi og Beethoven. Han syntes jeg skulle lære å spille fiolin, men det hadde jeg ikke tålmodighet til. Heller ikke til å lære å spille piano, men jeg fikk tidlig en enorm interesse for alle notene som lå på benkene hjemme, sier Bent Sørensen.

Håndgranater

Slik ble han tidlig interessert i å skape musikk og skrive noter.

– Notene var som små håndgranater som sprengte inne i ­hodet mitt og skapte drømmer. Jeg er i virkeligheten en stor drømmer. På en eller annen måte skaper jeg musikk av drømmer. Det gjorde jeg allerede den gangen.

Da han ble student i Århus, valgte han dansk, selv om ­musikken fortsatt var det som interesserte ham mest. Danskstudier ser han i dag mest som en dannelsestid. Etter to år flyttet­ han til København for å bli musikkpedagog, men endret ­mening da han fant komposisjonslinjen.

– Det var jo det jeg alltid hadde­ villet. Det ble vendepunktet. Fra den dagen satte jeg meg ned fra morgen til kveld og lærte piano­ og lyttelære for å komme inn på konservatoriet. Siden har jeg ikke vært i tvil, sier Bent Sørensen.

Før han rakk å komme inn på komponistlinjen, skrev han sitt første verk for et profesjonelt ­orkester.

– Det var til Vestjysk Kammer­ensemble som nå heter ­Esbjerg Ensemble. Der møtte jeg også min kommende svigerfar, oboisten­ Frederik Gislinge, 35 år før jeg ble kjæreste med Katrine Gislinge. Han sa tørt at han syntes mitt kaotiske verk inneholdt ideer­ til ti musikkstykker. Det var en fin balanse mellom ros og kritikk, som bidro til å skyve meg i riktig retning, sier han.

LES OGSÅ: – Jeg tror man misforstår når man tror at de unge vil ha det lett og rytmisk

Organismer

Siden har han holdt fast på sin måte å skrive musikk på.

– Jeg var svært heldig som tidlig fant mitt DNA som komponist. Det er vanskelig å forklare,­ men jeg har fra begynnelsen oppfattet mine musikalske former som ­organismer. Noen ganger arbeider­ jeg nesten som en skulptør. Jeg lager ofte tegninger i stedet for noter for å forsikre meg om at organismen fungerer. Når jeg lager ting til symfoniorkestre,­ tenker jeg også på det som en ­organisme der instrumentene skal forme én ting sammen på samme måte som vår kropp skal forme et liv ut av blodårer, hjerte,­ lunge, hjerne og alt som skal henge­ sammen.

– Liksom Paulus skrev at kirken­ består av mange lemmer på samme legeme?

– Ja, det er det samme. Instrumentene har jo også forskjellige­ funksjoner. Men et symfoni­orkester kan også godt sammenlignes med en kirke med mange individer som henger sammen.

Han sier at musikken nesten alltid oppstår ved at noe utenfra har truffet noe inne i ham. En solnedgang blir ikke musikk uten at man har en solnedgang i seg på forhånd.

– Musikk er en fantastisk, abstrakt­ kunstform, men ofte blir man inspirert av noe konkret. Blir jeg inspirert av bildet bak deg, er det bare fordi det minner meg om noe i min egen musikk, sier han og peker på et hvitt bilde som henger på veggen.

Når han skriver den ned, oppdager han nye mønstre. Slik blir musikken langsomt til som en langsom samtale med en selv.

Inspirert av hvit vegg

Også stillheten inspirerer ham.

– Stillheten er kanskje det største i musikken. Hvis man sier at stillheten er det hvite lerretet man skal male musikken på, så skal man være sikker på at den blir vakrere hvis det blir satt en tone på det. Et av mine verk ­heter faktisk også Smerte, der løber langsomt ned ad en hvid væg. Det var en ungarsk kvinne som ga meg den setningen fra en ­ungarsk dikter fordi hun syntes at musikken min minnet henne om hans dikt. Den hvite veggen inspirerte meg fordi det traff noe inne i meg selv.

Slik kan titler også gi hele verk en retning for ham. En annen­ gang kjempet han med å få en klarinettkonsert til å henge sammen. Det virket som det var noen galt med tittelen. På et bord utenfor en butikk i Barcelona, så han en diktsamling som het Serenidad.

– Jeg leser ikke spansk, så jeg gikk videre, men plutselig slo det meg at den var tittelen jeg lette etter. Da snudde jeg for å kjøpe boken. Men da vi kom tilbake, var boka borte. Det er min ­musikk i et nøtteskall; den er forsvunnet før den er skapt. Men så fort jeg fikk fatt i det ordet, kom musikken til meg. Den slags uforklarlige opplevelser er viktige for meg, sier Bent Sørensen som hadde en lignende opplevelse med sitt siste orkesterverk som han nettopp har fått oppført i New York.

Et bilde av kveldslyset fra barndommens Sjælland koblet seg med New Yorks lyshav. Ut av bildene kom tittelen Eveningland – kveldsland.

– Jeg var i tvil, men da gikk jeg forbi et antikvariat som hadde Pär Lagerkvists Aftenland i vinduet. Jeg gikk inn og kjøpte boken. Deretter var jeg verken i tvil om prosjektet eller tittelen, og musikken kom også bare derfra.

LES OGSÅ: Hvilken komponist kan en høre på en hel måned uten å få forstoppelse?

Religiøs magi

– Tror du at det var Guds forsyn?

– Det vet jeg ikke. Jeg har helt klart en tro på Gud, men jeg tror også at han har viktigere ting å gjøre enn å hjelpe meg med å finne titler. Men jeg tror at man leter etter sammenhenger i livet. Om det er Guds forsyn eller mitt eget vet jeg ikke, men jeg tror på at det er en magi i verden. Jeg tror også at den magien er religiøs. Og timingen rundt de tre titlene var i hvert fall riktig. Når jeg er inne i en skapelsesprosess, opplever jeg også at hele verden ikke har annet å bestille enn å gi meg input til musikken jeg skal skrive. Jeg kan føle at fugler synger min musikk og at bilene spiller den. Det virker som alle samtaler handler om min musikk, selv om de handler om noe annet. Det hele dreier seg om min musikk fordi det er det som foregår i mitt hode.

– Hvordan vil du beskrive din tro?

– Jeg tror egentlig at jeg alltid har vært troende, men det som er forandret de senere årene, er at jeg ikke er redd for å være det. Jeg tror heller ikke at man kan gjøre det jeg gjør uten å ha en form for tro. Jeg synes ateisme er en forferdelig kjedelig religion. Og jeg kan godt forholde meg til Søren Ulrik Thomsen som plutselig kunne merke at det var en tro i hans dikt som ikke hadde vært der før. Sånn har jeg det selv med min musikk, og jeg føler også at jeg er moden nok til å tørre å tro. Jeg har også opplevd ting som har bekreftet troen. Når mennesker rundt meg dør, har jeg for eksempel opplevd at kroppen bare var et skall, mens det mennesket jeg kjente, nå var et annet sted. Jeg går ikke i kirken hver søndag, det kunne jeg egentlig godt tenke meg, for jeg har en stor, kristen fornemmelse inne i meg – uten at jeg kan forklare det, sier komponisten som også hadde døden tett på livet under tilblivelsen av Eveningland.

Obo-solo

– Da jeg jobbet med verket, ble min svigerfar syk av kreft. Da vi fant ut hvor alvorlig det var, skrev jeg en obosolo inn i verket. Det var min naive måte å prøve å helbrede ham på eller i det minste få ham til å holde ut slik at han kunne komme til New York for å høre soloen. Dessverre døde han før han rakk det, men når jeg selv hører obosoloen, er det som om det er en hilsen som stiger opp. Musikken kunne ikke redde ham, men det var soloen som fullendte verket, så det var faktisk han som reddet verket.

Bent Sørensen planlegger nå å komponere en pasjon slik Bach lagde både Johannes- og Matteus-pasjonen.

– Jeg vet ennå ikke om pasjonen­ skal ta utgangspunkt i Matteus- eller Johannes-evangeliet. Det ene virker nærmest som en journalistisk reportasje, mens det andre er mer poetisk, men Bach fikk også noe fantastisk ut av Matteus-pasjonen. Jeg går også inn i den fortellingen med en troendes betraktning, fordi jeg gjerne vil gå inn i den enorme­ lidelses- og kjærlighetshistorie som også farger mitt liv. Jeg forbinder i stor grad troen med kjærlighet og takknemlighet. Jeg synes også troen er en god måte å erkjenne hvor vakkert livet er.

LES OGSÅ: Dette er ikke musikk til oppvasken

Takknemlig til Gud

Selv har han tidligere vært gjennom en kortvarig depresjon, men nå er det takknemligheten som fyller ham.

– Inntil nå har jeg levd et vidunderlig liv. Men når man står opp om morgenen, kan man noen ganger nesten velge om man skal være deprimert eller glad. Man kan både være et stort ja til livet og et stort nei til livet. Hver morgen øver jeg meg på å være et stort ja til livet. Jeg kan saktens forstå at det finnes mennesker i stor nød og sorg som har andre vilkår enn meg. men jeg er selv blitt stadig mer takknemlig, og jeg trenger å sende den takknemlighet videre til Gud, sier Bent Sørensen og tilføyer:

– Noen spør hvordan man kan tro på en Gud man ikke kan forklare, men alt det største i livet kan man heller ikke forklare. Kjærligheten, kunsten­ og musikken er også en religiøs verden å gå inn i. Og for meg er livet, kunsten, kjærligheten og troen helt uatskillelige. Jeg ber ikke til Gud hver gang jeg har komponert en takt som fungerer. Men jeg skammer meg ikke over å vite hvor jeg skal sende min takknemlighet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk