Vil være både røst og trøst

I januar holdt hun sin siste preken som leder av Den norske kirkes biskoper. Heldigvis, sier hun, så var det fortellingen om den blinde Bartimeus som var dagens tekst.

– For da kunne jeg snakke om noe som alltid har vært veldig viktig for meg sier hun.

Bartimeus sitter i grøftekanten idet Jesus kommer forbi. Herre, miskunne deg, roper han. Jesus stanser og spør hva han kan gjøre for ham, og den blinde ber om å få synet igjen.

Jesus løftet opp alle menneskers verd, også den som satt i grøftekanten. Kirkens historie inneholder dessverre mørke kapitler om sårede mennesker som har kjent seg krenket av kirken. Mennesker skal ikke krympe, men kjenne seg verdifulle i møte med kirken. Bartimeus ber om å få synet igjen. Kirken må hele tiden be om å få synet igjen slik at vi kan være selvkritiske på egen rolle, sier hun.

Kommandør

I januar ble hun også utnevnt til Kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden «for hennes fremragende samfunnsnyttige innsats». Det er få nålevende biskoper i det kommandørkorpset. Da hun midt i mars skulle takke Kong Harald, var Slottet stengt som alt annet. I september fikk hun anledningen til å takke personlig.

– Jeg var totalt overrasket, beæret og overveldet, sier hun.

Nå er hun nominert til Petter Dass-prisen for måten hun har ledet Den norske kirke gjennom noen av de mest krevende periodene for kirka i nyere tid – blant annet gjennom skillet mellom stat og kirke og vedtaket om kirkas to syn på likekjønnet vigsel.

---

Helga Haugland Byfuglien

• Fylte 70 år 22. juni i år.
• Biskop i Borg fra 2005 til 2011. Preses I Den norske kirke 2011–2020.
• Generalsekretær i Norges KFUK-KFUM fra 1997 til 2005.
• Ordinert til prest i 1981.

---

Petter Dass-prisen

Vårt Lands pris går hvert år siden 1995 til «en person som i god Petter Dass-tradisjon har satt Gud og kristen tro på den offentlige dagsorden på en engasjerende måte»

– Når opplever du at du har vært i en slik rolle?

– Kanskje først og fremst i den rollen jeg hadde i forbindelse med 22. juli, både gjennom de første par dagene i studio i NRK, og da jeg talte i gudstjenesten 24. juli. Det var en stor utfordring å være kirkens trøst og røst inn i storsamfunnet. Hvis jeg skal trekke fram en hendelse, er det den.

Hun er den første kvinne som ledet bispekollegiet. Som preses har hun vært en brobygger i kirkelig kamp om likekjønnet ekteskap.

– Noen ganger har jeg vært overrasket over hvor mye kirkens holdning i krevende saker betyr også for folk som står fjernt fra kirken. Jeg har erfart at synet på homofilt samliv og kvinners prestetjeneste er symbolsaker som for mange er tegnet på om kirken er åpen for alle. Det legges også merke til hva kirken ytrer også i saker som for eksempel klimautfordringer og flyktningpolitikk. Det er lett å undervurdere. Kirkens røst betyr noe for folk langt ut over det vi tenker.

Likestilling

– Nå er det igjen en debatt om kvinners presterolle. Hva tenker du om det?

– Jeg synes det er leit at debatten kom opp igjen. Men jeg ser at det som nå er kommet fram om en del kvinners erfaringer, har gjort det til en nødvendig debatt. Jeg håper Bispemøtets vedtak gjør at kvinner skal kjenne seg trygge på at ingen kan reservere seg mot samarbeid med dem. Og at de som ikke anerkjenner kvinners, er innforstått med det og bidrar til et godt arbeidsmiljø for alle.

Hun var selv en av to første kvinner på praktikum på MF og har møtt sin del av motstand underveis.

– Jeg skulle ønske de som ikke vil at kvinner skal være prester, også vil tjenestegjøre i vår kirke, selv om det ikke finnes reservasjonsrett.

---

Petter Dass-prisen

• Prisen deles ut av avisen Vårt Land og ble første gang delt ut i 1995.
• Prisen skal gå til «en ­person som i god Petter Dass-tradisjon har satt Gud og kristen tro på den offentlige dags­orden på en ­engasjerende måte».
• Begrunnelsen for å nominere Helga Haugland Byfuglien:
• Hun var den første ­kvinnen til å lede det norske bispekollegiet. Som preses har hun ledet Den norske kirke gjennom noen av de mest krevende periodene for kirka i nyere tid – både gjennom skillet mellom stat og kirke og vedtaket om kirkas to syn på likekjønnet vigsel, for å nevne noe. Gjennom det hele har Byfuglien stått støtt – og holdt kirka samlet. I flere tiår har hun skapt bredde og forståelse i kirkerommet, og gjort en formidabel jobb for å åpne opp og bevare. Da hun overlot presesstillingen til Olav Fykse Tveit i år, overlot hun en kirke rustet for å ­takle og tilpasse seg også krevende tider, slik det siste året har vært.

---

Ikke skråsikkerhet

– Når kommer tro på den offentlige dagsorden?

– Det er et viktig spørsmål. I min tid som biskop hadde jeg mange appeller knyttet til klima, om asyl- og flyktningepolitikk og andre samfunnsspørsmål. Jeg la vekt på at mine bidrag skulle ha sin rot i kirkens tro og verdier. Troen er jo ikke i en egen boks, men angår livet i sitt mangfold. Samtidig skal kirkens stemme ikke være partipolitisk, men kunne få politiske implikasjoner. Det er en utfordring jeg har kjent på: Troen på Gud som har skapt verden og gitt mennesker uendelig verdi, forplikter oss å vise barmhjertighet og ta vare på Skaperverket. Gjennom det blir troen både troverdig og aktuell.

– Hva forbinder du med frimodighet?

– Å stå trygt i det som jeg tror og mener er riktig og løfte det fram. Være ærlig, ikke å skjule at mye i tilværelsen erkomplisert, og gjøre det på en måte som viser respekt for andre. Jeg ble ganske kraftig utfordretda det ble kjent atprinsesse Märtha hadde fåttny kjæreste. Da var jeg invitert til NRK-programmet Torp for å samtale blant annet om bruken av kirken som sted for deres samling. Å hives inn i et slikt program, som var direkte sending, var en oppgave jeg kjente på. Jeg hadde en sterk opplevelse av at jeg måtte våge være frimodig og samtidig trygg, både på kirkens lære og mine egne tanker og erfaringer, men ikke underslå at det var vanskelig. Jeg har nok aldri fått så stor respons på noe. Det var mange hensyn å ta. Frimodig er ikke å være skråsikker, men våge ærlighet. Det gjelder også for en toppleder.

Underviser

Byfuglien var til stede da Olav Fykse Tveit ble tatt imot som hennes etterfølger i oktober. Da kjente hun seg takknemlig for alt hun hadde vært med på som prest som overgikk alle de forventinger hun hadde som student for om lag 50 år siden.

– Hva engasjerer deg nå?

– Jeg følger godt med på hva som rører seg i kirken og har noen oppdrag i lokalmenigheten. Så hadde jeg sagt ja til en del oppdrag i vår. Men alt ble jo stengt ned og avlyst i vår. Sånn har det blitt i høst også. Til våren skal jeg være timelærer i pastorallære på Menighetsfakultetet. Å treffe unge som skal ut i prestetjeneste gleder jeg meg til. Jeg deltar imidlertid ikke i den offentlige debatt i kirkelige spørsmål. Jeg synes det er fornuftig å markere at en ny preses har fått ansvaret jeg hadde. Desto mer kan jeg bidra på kirkeakademi, pensjonistakademier og lignende sammenhenger. Da høsten begynte, hadde jeg et par gudstjenester. Jeg kjente det var veldig kjekt.

– Hvordan forstår du Petter Dass-tradisjonen?

– Han var en mangfoldig skikkelse. Han var livsnær og hadde en sterk forankring i evangeliet og sakramentene. Han våget også å ta i bruk bilder med en folkelighet som gjorde at han traff folk flest den gangen, men skrev også salmer vi synger i dag. Han hadde en tro som var livsbejaende. Det har jeg for egen del veldig sans for. Å stå midt i kirken og samtidig utfolde livet i dets fasetter. Det har jeg med meg fra min oppvekst og tid i KFUK-KFUM. Slik tenker jeg kirkens budskap skal gi mennesker en himmel over livet som gir håp også inn i de mørke tidene vi opplever nå. Guds nåde setter oss fri til å vise nestekjærlighet. Godt plantet på jorden skal vi vise barmhjertighet og glede oss over det livet gir, sier Helga Haugland Byfuglien.

FÅ OGSÅ MED DEG:

• Julesalmen Maria Solheim har sunget i mange år

• Fantorangen droppet Gud fra julesangen