Vil transplantere hode til ny kropp

Den kinesiske transplantasjonskirurgen Ren Xiaoping og hans team hevder å ha knyttet sammen et hode med en ny kropp – på to døde personer. På en pressekonferanse i Wien høst ble det påstått at de hadde klart å koble hode og kropp – med blodårer, nervebaner og forbindelse gjennom ryggmargen. Eksperimentet får bred kritikk og nevrologer tviler på at det er mulig å lage koblinger gjennom ryggmargen som vil kunne fungere.

Den etiske siden får også kraftig kritikk, og den eksperimentelle kirurgien blir sammenlignet med nazilegen Josef Mengeles groteske forskning på levende mennesker under 2. verdenskrig.

Utopi

Dr. med. Per Frithjof Pfeffer er nestor innen transplantasjonskirurgi i Norge og har skrevet boken En gave for livet, historien om organtransplantasjon i Norge. Han betviler muligheten for å kunne foreta en hodetransplantasjon og synes hele ideen er horribel.

– Det er utopi, og ingen farbar vei, sier han.

Han mener det er umulig å lage forbindelse mellom de millionene av nervebaner som forbinder hode og kropp gjennom ryggmargen.

– Det er helt avgjørende å skape slike koblinger for at et menneske skal kunne puste selv, men i dag er det helt utenkelig at man kan gjøre det rent nevrologisk, sier han.

LES MER: Hvem skal bestemme om livsforlengende behandling

Grusomt

Han tenker seg at man kan sy sammen blodårer og knytte forbindelser slik at en kropp og et nytt hode kan leve, med pustehjelp av en respirator.

– Da må vi forestille oss et hode med sine tanker og opplevelser, og kanskje syn- og hørselsevne – siden disse organene sitter i selve hodet og styres gjennom det vi kaller hjernenerver. Men denne personligheten plassert på en ny kropp, vil aldri kunne kommunisere med resten av denne kroppen. Man kan tenke seg muligheten av et hode som holdes i live på den måten. Men et individ med en slik isolert identitet fremstår for meg som en grusom skjebne – og de etiske dilemmaene står i kø, sier Pfeffer.

Han har lang fartstid med transplantasjonskirurgi, og har fulgt utviklingen, særlig i Norge.

– Det er mulig å lage nye nerveforbindelser i fingre, og det er utført transplantasjoner av hånd og arm. Det kan skapes forbindelser mellom nerver, som så vokser sammen og skaper ny forbindelse. Men det er fortsatt på et tidlig stadium, og det å forbinde kropp og hode gjennom ryggmargen er i dag helt utenkelig, sier Pfeffer.

Noe som i dag er mulig, er å skape forbindelse mellom for eksempel en avkuttet arm og en protese.

– Da plukker man opp signaler fra nervestumpene i armen, gjør dem om til elektriske impulser og kan styre en protese. Slik kan mennesker med amputert arm etablere tankestyrte bevegelser i en mekanisk protese. Da vil et ønske fra hjernen om å gripe tak i et eple, bli utført av protesen, forteller han.

LES MER: Vil redde de minste med kunstig livmor

Ryggmarg

Morten Horn er spesialist i nevrologi og tilknyttet Senter for medisinsk etikk. Han deler Pfeffers betenkeligheter om en hodetransplantasjon i det hele tatt er mulig.

– Det som så langt har vært publisert har vært forsøk på å lime sammen to ryggmarger, fortrinnsvis da en og samme ryggmarg i ett dyr, som skilles og limes sammen igjen. Det er noe helt annet å forsøke å koble sammen to ulike ryggmarger fra unike individer, og skulle oppnå sammenkobling av de tusener av individuelle nervebaner som går gjennom ryggmargen, sier han.

Han mener at det å få til et intakt åndedrett muligens kan være en av de enklere oppgavene.

– Dersom man klarer å gjennomføre dette på dyremodeller, og oppnå tilsynelatende fullt fungerende dyr som kan bevege seg som normalt, ta til seg næring og trives – først da vil man ha løst deler av dette spørsmålet. Men selv dit er det langt frem i dag, mener han.

Har man først akseptert organtransplantasjon som fenomen, vil man kunne hevde at «whole body transplantation» ikke skiller seg prinsipielt fra transplantasjon av en nyre.

– Noen filosofer vil hevde at det er «yuck-faktoren» som slår inn, vi synes dette er ekkelt og fremmed, og klarer ikke å forholde oss prinsipielt til det. Jeg mener motsatt: jeg tror like mange reagerer på «whole body transplantation» med en «wow-faktor», slik at de som jobber på feltet ikke klarer å ta inn over seg de praktiske utfordringene, sier han.

Dilemmaer

De største etiske problemstillingene melder seg allerede ved den tekniske gjennomføringen.

– Bare det å eksperimentere med dette ville være svært krevende. For den eventuelt første pasienten vil risikoen for mislykket resultat, som er den sikre død, være svært stor. Det vil kunne beskrives som nærmest selvmordsatferd å utsette seg for et slikt inngrep, sier Horn.

Et annet dilemma handler om ressursbruk og fordeling av organer. Et slikt inngrep ville være ekstremt ressurskrevende, og det er vanskelig å tenke seg en situasjon der et rettferdighetsbasert helsevesen skal bruke så mye ressurser på å redde ett liv, spesielt når sannsynligheten for at det lykkes vil være ganske dårlig.

– Enda mer problematisk er det at inngrepet vil kreve en hel donor-kropp. En donor kan i dag redde livet til syv-åtte mennesker (to nyrer, hjerte, to lunger, bukspyttkjertel, lever til en - to mottakere). Med «whole body transplantation» ville hele denne kroppen gå med til å redde i beste fall livet til én person, sier han.

– Hva med identitet hvis en hodetransplantasjon lykkes - er det selvfølgelig at den knyttes til hode-delen?

– Det er åpenbart at identitet knyttes både til sinn, som vi tenker oss ligger i hodet, og til kropp. En tenkt mottaker vil få en kropp som kan reprodusere seg, men da med donors kjønnsceller. Mottaker vil dermed gi opphav til donors barn, eventuelt også i donors kropp.

– I teorien vil man også måtte tenke seg at en kvinnes kropp forbindes med en manns hode, da vil kjønnsskifte-problematikken også melde seg, sier Morten Horn.

Verdens beste

Per Frithjof Pfeffer har skrevet bok om norsk transplantasjonshistorie, og slår fast at vi ligger langt fremme internasjonalt.

– Vi har verdens beste statistikk på nyretransplantasjon. Over 70 prosent av pasienter med terminal nyresvikt blir til en hver tid vellykket transplantert.

Han er opptatt av å øke bevisstheten om donasjon. Befolkningens ønske om å motta et organ for transplantasjon ved behov, er høyere enn den samme befolkingens ønske om å donere organ, hvis en slik situasjon skulle oppstå.

– I flere og flere medisinske tilfeller er organdonasjon livreddende, sier han og oppfordrer alle til å tenke gjennom spørsmålet og informere sine nærmeste.

– Transplantasjonskirurgien utvikler seg hele tiden, men det er langt viktigere ting å forske på enn å prøve å koble sammen et hode med en ny kropp, sier Pfeffer.