Vil la de vi bare snakker om få fortelle selv

– Hva slags liv er dette? tenkte Mari Storstein første gangen hun besøkte Signos senter for døvblinde i Andebu.

Å verken kunne se eller høre, kan virke forferdelig. Dokumentarfilmskaperen innrømmer at hun syns denne tilværelsen først virket skummel og rar, men at hun fort forandret mening.

– Jeg tror det er mye vi kan lære av de som bor der, sier Storstein.

En annen verden

Hun har akkurat blitt uteksaminert fra dokumentarfilmlinja ved Høgskolen på Lillehammer. De døvblinde var eksamensfilmen hennes og dokumenterer hverdagen til Geir Sigvart Pedersen og Ingerid Strand, to av 370 døvblinde som er registrert i Norge. Storsteins dokumentar er en film om å leve i en verden du verken har sett eller hørt.

– Jeg ønsker å fortelle at de har en annen måte å se verden på, men at dette andre også er verdifullt. Min opplevelse av å besøke døvblindesenteret i Andebu er at det er viktig å gjøre hver eneste dag fin. Jeg tror Geir og Ingerid er flinkere til å være til stede i øyeblikket enn mange av oss som ser og hører, sier Storstein.

Hun understreker at hun aldri kan vite sikkert hvordan de har det, fordi de ikke snakker samme språk. De døvblinde kommuniserer ved hjelp av taktilt tegnspråk, det vil si at de hele tida må være i fysisk kontakt med den de kommuniserer med.

Etiske vurderinger

Hun har fulgt dem siden i høst, men Ingerid og Geir vet ikke at de er med på en dokumentarfilm. For Mari Storstein og fotograf Tomas Myklebost har det ført til mange etiske vurderinger. Samtidig mener Storstein at det ikke er riktig å skjule livet de døvblinde lever.

– Dette er mennesker som ikke har en sterk stemme selv, men det å vise deres liv kan være med på å ufarliggjøre annerledesheten mange syns er skummel. Det er viktig å vise at disse livene også er verdt å leve, sier Storstein.

Hennes test har hele tiden vært: Hadde jeg likt å bli filmet i denne situasjonen?

– Hvis svaret er nei, filmer vi ikke, sier Storstein.

Ikke mistet noe

Hun vet hvordan det føles når folk synes synd på deg. Mari Storstein sitter i rullestol på grunn av en muskelsykdom. «Hadde jeg sittet i rullestol, ville jeg heller vært død,» er en av kommentarene hun har fått.

– Men jeg har alltid sittet i rullestol. Og de som er født døvblinde, har aldri sett eller hørt. Vi har ikke mistet noe, men lever ut ifra det vi har. Jeg syns ikke det er en sorg at jeg ikke kan gå, på samme måte som jeg opplever at det ikke er en sorg at de ikke kan se eller høre, sier Storstein.

I flere av dokumentarene har hun brukt sin egen historie. Brevet til Jens, som ble sendt på TV 2, handlet om Storsteins kamp for å få såkalt brukerstyrt personlig assistent, en tjeneste hun er avhengig av i hverdagen. I dokumentaren Jakten på Sylvia B, spør hun Jonas Gahr Støre om han spiser på en kulturelt akseptabel måte, som er et av de mange private spørsmålene alle funksjonshemmede i Norge måtte svare på i en nasjonal kartlegging.

LES OGSÅ: Verdenskjent rapper har aldri hørt musikk

Vanskelig å tolke

Dokumentaren Forestillinger om frihet, der Mari Storstein følger tre kvinner som også er avhengige av brukerstyrt personlig assistent, vant prisen for beste studentfilm under Dokumentarfilmfestivalen i Volda i år. Filmene hennes handler ofte om folk vi snakker om, men som ikke får sjansen til å fortelle sin egen historie. Hun har hele tida vært opptatt av å ikke stakkarsliggjøre og å la folk fortelle selv. Hun er også bevisst på hvordan kamera blir brukt.

– Du skal alltid være på nivå med folk som sitter i rullestol, rent fysisk. Veldig ofte når man leser reportasjer om en i rullestol, så er det bilde av den lille personen ovenfra som titter litt hjelpeløst opp i kamera.

I De døvblinde har Storstein bevisst unnlatt en forklarende fortellerstemme, så det blir opp til publikum å tolke situasjonene som utspiller seg foran kamera. Storstein innrømmer at det er veldig vanskelig å vite hvordan du skal tolke for eksempel et smil.

– Er et smil et smil hvis man aldri har sett noen andre smile? Vi kan tolke at når Geir smiler, så er han glad, men vi kan ikke vite 100 prosent sikkert. Derfor er det viktig å ikke være bastant og fortolke hva som skjer, men heller prøve å la situasjonene fortelle, sier Storstein.

Hun føler seg ikke ferdig med dokumentarprosjektet om de døvblinde, og håper å kunne fortsette arbeidet framover.

LES OGSÅ: «Historien om Marie er eit gripande drama om ei nonne som lærer ei døvblind jente å kommunisere»

Respekt

Stiftelsen Signo gir tilbud om tilrettelagt bolig, skole og arbeid til 119 døvblinde. Generalsekretær Inger Helene Venås mener det er veldig verdifullt at det blir laget en slik dokumentar.

– Jeg syns Mari Storstein gir et godt grunnlag for å bygge forståelse for livet til døvblinde og de tilbudene de er avhengige av. Hun viser hvordan man må jobbe for å legge grunnlaget for gode liv, noe som bygger forståelse for hvorfor dette er et eget fagfelt.

Venås mener Storstein har behandlet menneskene hun dokumenterer med en grunnleggende respekt.

– For at de menneskene skal få gode liv, må vi ha kunnskap om hvem de er. Den eneste måten å gjøre det på, er å vise fram tilbudene. Jeg syns Storstein har gjort det på en veldig elegant måte som ikke overskrider noen etiske grenser.