Vil ikke krangle med nyateister

Nyateistenes påståelighet har sammenheng med kirkens undertrykkende intole­ranse, mener Os Guinnes, kjent forfatter, samfunnskritiker og kristen apologet (trosforsvarer).

Siden han debuterte som forfatter i 1973, har han publisert 30 bøker. I år har han utgitt boken Fool's talk. Recovering the Art of Christian Persuasion.

Det er her han finner en årsak i kirkens historie til det han kaller «dagens aggressive polemikk» fra nyateistisk hold.

«I stedet for å ære sannhet og åpen debatt gjorde de tidligere århundrenes ortodoksi sannheten farlig, slik at ortodoksiens makt ble påtvunget folk. Det var ingen frihet til ikke å tro.»

Guinness skriver at tankekontroll i senmiddelaldersk form var en form for politisk korrekthet på steroider, og at dette kunne være livstruende.

Erasmus fra Rotterdam

Selv om Guinnes mener­ det er lenge siden den tiden kirken utøvde en slik makt over menneskene i samfunnet, hevder han at det først var etter andre verdenskrig at konsensusen om kristendommen kollapset i den vestlige verden.

Han skriver at det ikke er uten grunn mange ateister vil kjempe mot at en slik konsensus noen gang kommer tilbake.

LES OGSÅ: «Er det for lett å tro på Gud?»

Guinness' hovedanliggende er hvordan kirken – eller de kristne – skal møte en slik situasjon.

Å slå tilbake med like stor aggresjon og arroganse er ikke veien. Det vil bare sementere inntrykket av kristendommen som en maktreligion, mener han.

I stedet finner han et forbilde fra den gangen senmiddelalderen ble etterfulgt av reformasjon og renessanse. Da Luther framsto som reformator i Tyskland, framsto 1500-tallets mest innflytelsesrike humanist i Nederland.

Erasmus fra Rotterdam var teolog og augustinerkorsherre­. Han var den første som publiserte Det nye testamentets greske­ tekst, som ble grunn­laget for Luthers oversettelse, og han ­arbeidet for reformer av den ­romersk-katolske kirke.

Dåren

Guinness trekker imidlertid fram verket Dårskapens lovtale fra 1511. Det finnes i norsk oversettelse fra 1981, utgitt av Thorleif Dahl kulturbibliotek.

I denne boka bruker Erasmus dåren (idioten) som et virkemiddel til å fortelle «sannheten», gjennom humor, ironi og tve­tydigheter.

Forbildet på denne bruken av dåren finnes både i Bibelen og i samtidens kultur. Narren hadde den samme funksjonen i mange sammenhenger, også ved hoffet.

Både dåren og narren hadde en arena for å si ting der andre klokelig tiet.

LES OGSÅ: Skulle bevise at kristendommen var feil – ble pastor

Erasmus' bok fikk enorm utbredelse på 1500-tallet. Snart lo man over hele Europa av dristigheten og den utsøkte vittigheten som Erasmus rammet sine mål med, skriver Guinness.

Han påpeker at slett ikke alle forsto poengene til Erasmus. En kritiker mente at han nå burde skrive Visdommens lovtale som en oppfølger.

Men det var i virkeligheten dette Erasmus hadde gjort. Han hadde bare skrevet den opp-ned eller med innsiden ut for å kunne overbevise dem som var motstandsdyktige mot å bli utfordret.

Og det er nettopp dette Guinness mener dagens kristne apologeter trenger å lære av Erasmus.

Etter­som mange er motstandere av kristen tro, og vil overhøre ethvert forsøk på trosforsvar, må man kommunisere på et annet nivå. Der rasjonell argumentasjon stanger hodet i veggen, kan mer kreative former for kommunikasjon skape åpninger.

Derav tittelen Fool's talk.

Humorens funksjon

I dette bildet mener han humor er en viktig funksjon.

Guinness siterer teologen Reinhold Niebuhr som skrev at humor er troens preludium og at latter er begynnelsen på bønn.

«Humor peker mot tro, på den måten at både humor og tro springer fram som en respons på realiteten av paradokser og uoverensstemmelser i sentrum for den menneskelig erfaring. Men mens humor responderer godt på et lavere nivå av disse uoverensstemmelsene, kan bare troen respondere på et høyere nivå. Sett fra denne siden peker humor ut over seg selv og mot tro.»

Denne dimensjonen mener Guinness at de nye ateistene mister ved at de gjør livet endimensjonalt.

«I motsetning til sekularismen forholder imidlertid kristen tro seg både til denne verden og til en annen verden. Det er den andre verdenen som setter denne verden i et nytt lys. »

Motsetninger og paradokser har liten plass når virkeligheten reduseres til bare det som kan beskrives rasjonelt og vitenskapelig.

«Ikke overraskende har Dawkins og hans naturalistiske tropper lagt så sterk vekt på det naturalistiske og reduksjonistiske ved mennesket, at de nå ofte fornekter aspekter ved vår menneskelighet som en gang ble ansett som en del av menneskelig storhet; menneskets verdighet og frihet er det siste som er blitt henvist til illusjonenes søppelbøtte.»

«Tonedøv» sekularisme

Ifølge Guinness står Bibelens verdensbilde for det motsatte av sekularismens endimensjonalitet. Han henviser til Max Weber som betegnet rasjonalistene som «tone­døve» for de realitetene som ikke kan sees, og til Peter Bergers beskrivelse av at de lever i en «verden uten vinduer».

Selv beskriver han det slik:

«Ved bare å ha denne verden, har de ingen mot-virkelighet 
(counterreality) som de kan vurdere den i forhold til, ikke noe arkimedisk punkt som de kan reformere den i forhold til, og ingen himmel som kan relativisere Hitler eller enhver annen skrekk. Altfor ofte er en slik sekulær humanisme humør­løs. Når den tar de ultimate motsetningene i den menneskelige eksistens alvorlig, kan den bare adressere dens mørkere sider, og den blir sint, bitter og fortapt.»

I motsetning til sekularismen forholder imidlertid kristen tro seg både til denne verden og til en annen verden. Det er den andre verdenen som setter denne verden i et nytt lys.

Og det er dette lyset som skaper håp og mening.

Det er i dette perspektivet Guinness også kan si at kristendommen er nærmere komedien enn tragedien: «For mens tragedien bare minner oss på jernstengene i realitetens fengsel, som ingen av oss noen gang kan flykte fra, viser komedien en vei til å komme fri. I komedien er ikke tilbakeslagene slutten, og i kristen tro er ikke en gang døden, det ultimate tilbakeslag, slutten. På grunn av korset og oppstandelsen er det alltid en vei ut.»

Narrekonge

Og det er nettopp i sin lidelse og død Kristus selv framstår som dåre og narr i evangeliene, mener Guinnes.

Han viser til at Jesus ble gjort til en narrekonge i møte med de viktigste religiøse lederne i landet, overfor lovfortolkerne og juristene, og overfor den politiske og militære makten.

Evangeliene beskriver hvordan øversteprestens tjenere lekte en sadistisk versjon av blindebukk med Jesus. De lot ham få bind for øynene mens de slo ham, og ba ham profetere om hvem det var som slo.

Han ble kledd i kongelig kappe, og fikk en krone av torner på hodet. Da han ble ført fram for øvrigheten framsto han som en narr.

Det hele ble toppet med plakaten Pilatus lot sette på korset: Jesus fra Nasaret, jødenes konge.

LES OGSÅ: «Det er for mange religiøse mennesker til at vi kan avfeie dem som psykotiske»

Os Guinness skriver at ved denne innskriften hånet Pilatus både Jesus og jødene; ingen av dem hadde noen makt i møte med den romerske overmakten.

Konger uten makt er bare bedragere eller­ landsforviste, akkurat som en Messias som mislykkes.

«Hva er mer absurd enn påstandene til en vil-være Messias som blir henrettet ved den verste straffen Rom kunne ilegge? Maktesløshet avslører alle pretensjoner.»

Ydmykelse og humor

Guinness skriver at dette fulgte kirken også videre i dens historie. Å følge den nye troen på Jesus betydde for mange å gå inn i rollen som narr eller dåre.

Det som antakelig er det tidligste bildet vi kjenner av korsfestelsen er en hån fra 200-tallet. Det viser bildet av en mann med eselhode som er korsfestet.

Under­ er det skrevet: «Alaxamenos tilber sin Gud.» Å være en kristen innebar at man var villig til å framstilles som en narr.

Narren forener i sin person både ydmykelse og humor.

«Der all annen kommunikasjon er nyttesløs, kan fortsatt narrens humor eller tvetydighet fungere»

Os Guinness forteller en historie fra første gang han besøkte Auschwitz-Birkenau utenfor Krakow. Her møtte han en overlevende som hadde konvertert til kristendommen etter å ha overlevd dødsleiren.

Det som hadde imponert ham mest var vitnesbyrdet til en medfange som uttrykte sitt kristne håp med humor, selv om ingenting syntes å ha en mening eller en humoristisk side.

«Ikke et øyeblikk var Auschwitz i seg selv noe å le av. Men som et lynglimt eller en plutselig revne i skylaget, lyste humor opp en sannhet som var større enn alt som kunne hende de elendige fangene, en sannhet som ikke en gang Auschwitz kunne sensurere.»

Den åpne hånden

Det er humorens kraft og narrens rolle Guinness retter oppmerksomheten mot. Der all annen kommunikasjon er nyttesløs, kan fortsatt narrens humor eller tvetydighet fungere.

Han skriver at dette leder oss til en annen type dåre eller narr i Bibelen.

Det er den som slett ikke er en dåre i seg selv, men som er villig til å bli sett på og behandlet som en dåre. Den som går inn i en rolle som narr for å kunne konfrontere makten, sprekke ballongene til de mektige, og fortelle keiseren at han er naken.

Så ønsker kanskje Os Guinness en ny Erasmus som kan skrive Dårens lovtale for det 21. århundret. En apologet som kan avkle nyateismen dens pretensjoner, men som gjør det med humor og varme.

Han avslutter sin bok med å skrive om den åpne håndens vei. En apologetikk som tar i bruk all menneskelig kreativitet i sitt forsvar for troen:

«Ved å uttrykke Jesu kjærlighet og medfølelse, og ved å bruke veltalenhet, kreativitet, fantasi, ­humor og ironi, kan apologetikk med en åpen hånd hjelpe hjerter og tanker – som av tusen grunner har motsatt seg Guds store nåde – til å la den skinne som solen.»