Vil gi metoo en historisk kjerne

– Da metoo begynte, så jeg alle disse vitneutsagnene som – forhåpentligvis – er en siste fase av det jeg kaller kvinnevitnenes litteratur, sier Ebba Witt-Brattström.

«Når storfloden av vitnesbyrd i metoo sveipte over verden, hendte det noe med meg. Gjenkjennelse, ja visst, men ikke først og fremst personlig. Jeg begynte å høre stemmer, som allerede tidligere hadde visket i øret på meg, vokse til et insisterende vræl. Det var litteraturhistorien som begynte å tale i klartekst.» Det skriver den svenske litteraturviteren og feministen Ebba Witt-Brattström i sin nye bok Historiens Metoo-vrål som ble lansert i Sverige denne uka.

Her leser Witt-Brattström vitneutsagnene som kom fram under emneknaggen metoo sammen med lignende vitnesbyrd gjennom litteraturhistorien, fra antikken til i dag.

– Har ikke litteraturhistorien fortiet disse stemmene?

– Jo, de har blitt fortiet, dels fordi litteraturhistorien har vært skrevet fra et perspektiv der mannens erfaringer er de som regnes med. Kvinners erfaringer har vært usynliggjort. Selv hadde jeg ikke virkelig forstått hvilken betydning overgrepene mot kvinner hadde, verken i litteraturen eller i virkeligheten, før metoo.

LES MER: Gutar får høyre mykje om kva som er feil med dei for tida. Difor har Inti Chavez Perez skrive ei eiga bok om sex for dei.

Kjerne

Til tross for å ha jobbet med feminisme og litteratur i en årrekke, var metoo en vekker for Witt-Brattström, i hennes forståelse av kvinners stemme opp gjennom litteraturhistorien.

– Jeg ville skrive for å gi metoo-bevegelsen en historisk kjerne. Jeg ville prøve å holde fast den kraftige protesten Metoo var og er, sier Witt-Brattström.

For Witt-Brattström handler det i stor grad om ikke å snakke om seksuelle overgrep som noe isolert. Metoo- bevegelsen synliggjorde at det er snakk om en enorm struktur.

– Det handler ikke om erotikk, men om maktovergrep som holder oss i sjakk gjennom frykt. Jeg trodde jeg visste hva voldtekt og seksuell trakassering var, men du, så mye jeg lærte, sier hun.

I arbeidet har forfatteren fordypet seg i alle fortellingene knyttet til emneknaggen som ble offentliggjort på svensk. Det var en massiv mengde tekst.

– Leste du utsagnene som litteratur?

– Ja, og det var slik jeg oppdaget at vi her ser en fase i en lang vitnesbyrdtradisjon.

LES MER: Gradvis gikk det opp for meg at det fantes en mal som jeg skulle passe inn i. Men jeg passet aldri, skriver kommentator Åste Dokka.

Rett på smerten

Siste kapittel i boka heter «Män som inte hatar kvinnor». Det er et kapittel dedikert til alle mennene som har tatt avstand fra kvinnehat, og løftet kvinnesaken fram. For Witt-Brattström var det et lyspunkt i arbeidet.

– Da jeg begynte å se etter disse mennene, kom det så mange! Det er mange menn som er på vår side! Og jeg ble så glad, sier hun.

– Er litteraturen et viktig våpen vi har i kampen videre mot kvinneundertrykkelse?

– Når det er viktig å ta opp den litterære tematikken i forbindelse med metoo, er det fordi den har en annen type gestaltning, den er mer kompleks. Men litteraturen trenger også måten metoo produserte tekster som går rett på sorgen, skammen og smerten.

Derfor har Witt-Brattstöm i boka kryssklippet de nye utsagnene som kom med emneknaggen, med gamle utdrag, vitneutsagn fra litteraturhistorien. Hun tror disse to typene vitneutsagn kan komplettere hverandre.

– Tror du fremtidens litteratur vil ta opp i seg noe av denne måten å skrive på?

– I vår tid kommer det mye litteratur ut av autofiksjonen, det vil si at det ikke er et tydelig skille mellom forfatterens liv og fiksjonaliseringen av det. Denne typen vitneutsagn rommes kanskje på en annen måte i denne typen bøker. Tiden er på vår side. Det er ingenting som sier at en illusjonsløs og total subjektiv opplevelse ikke kan forankres i en litterær gestaltning. Det har skjedd, og vi ser det også gjennom litteraturhistorien.

Tung sjanger

Vitneslitteraturen er tradisjonelt en tung sjanger, forklarer Witt-Brattström. Det handler om overlevende fra ulike typer folkemord og tyrannier og systemer.

– Det er jo ikke slik at det foregår et folkemord på kvinner. Men vi må kunne lage en underkategori av vitneslitteratur, for også her handler det om at: «Jeg var der, jeg overlevde, og jeg våger å vitne.»

Metoo-bevegelsen viste at kvinner som sier «jeg vitner», når de blir møtt og lyttet til, slutter jeg å være et offer, mener Witt-Brattström.

– Hvorfor er det så vanskelig å vitne?

– Det er spørsmålet som har drevet meg gjennom boken. Jeg forsøker å vise at kvinner, men også en del menn, har vitnet. De har vitnet, men vi har ikke villet lytte.