Vil fornye kirkemusikken

I Vårt Land for én uke siden etterlyste høgskolelektor ved NLA Høgskolen i Staffeldtsgate, Peter Sandwall, mer rytmer i kirken. Sandwall er en av initiativtakerne til det nye undervisningstilbudet i rytmisk musikk for norske kantorer.

Nå mener Norges første professor i rytmisk musikk, Bjørn Ole Rasch, at kirken i Norge ville ha godt av å lære litt av kirken i Afrika når det gjelder bruk av rytmisk folkemusikk i kirkerommet.

– Selv om jeg ikke tror det er noen vits å bombardere norske kirkefolk med trommer, tror jeg man kan lære noe av måten musikken fungerer på, sier Rasch.

Han mener afrikanske kirkesamfunn ofte «danser seg både inn og ut av kirken, mens de ler og gråter».

– Det er som om det handler om liv og død, og jeg er ikke i tvil om at musikken i stor grad bidrar til de følelsesladede uttrykkene.

Menighetssang

Tomas Sundnes Drønen er forsker og professor i globale studier og religion ved VID – Vitenskapelig høgskole i Stavanger. Når han er på høymesse i Sankt Petri-kirken eller Domkirken i Stavanger, savner han den kraftfulle og inkluderende menighetssangen fra Kamerun.

– Det var innbyggernes egen afrikanske og rytmiske musikk som fungerte så bra for lokalbefolkningen - men også for oss hvite som kom utenfra. Det var først da afrikanerne begynte å bruke sin egen musikk, at det ble fart på menighetslivet, sier Drønen.

Han har vært misjonær i sju år for Misjonsselskapet i Kamerun, men også hatt flere kortere opphold i Cape Town i Sør-Afrika.

Dialog

I Kamerun var han aktiv i en luthersk menighet, hvor særlig den levende musikken gjorde et dypt inntrykk. Særlig korsangen, mer enn allsangen, hvor det var en dialog mellom koret og menigheten, opplevde han hadde en vibrerende puls, som styrket fellesskapsopplevelsen i menigheten.

– Korsangen ble også en viktig sosialiseringsarena, ikke minst for kvinnene. Musikken hjelper folk å håndtere undertrykkelse og indre smerte, den skaper en sterk enhetsfølelse. Jeg skulle ønske musikken i norske kirker kunne hatt mer av det samme.

LES OGSÅ: Det religiøse landskapet i Afrika i kraftig endring.

Individuell følelse

Selv om han kan få en god hellighetsfølelse av å høre Domkoret i Domkirken i Stavanger, har han likevel et inntrykk av at musikken uttrykker «en individuell følelse, og ikke en felles opplevelse menigheten har».

– Musikk er jo ofte et produkt av en kultur, og vestlig kultur er ofte basert på individualisme. Dette synes jeg også i for stor grad preger kirkemusikken.

Selv om popmusikken ikke er noe unntak i så henseende, mener han at denne musikkformen, også i kirkelig sammenheng, bedre ivaretar fellesskapsopplevelsen han opplevde så sterkt i Kamerun.

– Jeg synes Hillsong, og deres musikk, er et godt eksempel på at moderne rytmisk musikk kan skape en fornyelse, og et nytt engasjement, som kirken sårt trenger.

Åndelig folkemusikk

Bjørn Ole Rasch mener kirken er det beste rommet han kan tenke seg å fremføre musikk i.

– Jeg blir ydmyk når jeg går inn i et slikt rom. Men norske kirker bør bli flinkere til å bruke musikk folk kjenner igjen, ikke minst gjennom folkemusikken vår. Selv om kirken har et åndelig anliggende, så har den etter min oppfatning også en oppgave som samfunnshus, sier Rasch.

Han mener nyere kirkemusikk som er blitt laget de siste årene, i stor grad er basert på den allerede eksisterende kirkemusikken.

– Hvorfor ikke i større grad ta utgangspunkt i folkemusikken vår? Det er lenge siden kristne mørkemenn hevdet at djevelen bodde i fela, dessuten var salmedikteren Landstad også en leverandør av folkemusikk. Folkemusikk kan være veldig åndelig, understreker Rasch.