Det er oppsiktsvekkende uttalelser som kommer fra Berlins tidligere byråd for utvikling, Peter Strieder. I et innlegg med tittelen «Vekk med disse skulpturene!» i storavisen Zeitargumenterer han for å gi en drastisk ansiktsløftning til anlegget som var Hitler-Tysklands utstillingsvindu ved sommer-OL i 1936. Forslaget begrunnes med en økende høyreekstremisme:
– På steder som Berlins Olympiapark lever NS-propagandaen videre. Det kan ikke fortsette skriver, Strieder, som var byråd da Olympiaparken var åsted for fotball-VM i 2006.
Hertha Berlin
Samtidig er det fotballaget Hertha Berlins fremtid det står om, som har Olympiastadion som hjemmebane, men ønsker seg en større arena med plass til flere publikummere. I dag er dette vanskelig på grunn av kulturminnevernet, som Strieder retter ramsalt kritikk mot:
Kulturminnevernet blir et hinder for å gjøre om anlegget til moderne behov, og det fører til at man bruker offentlige midler på å holde nazismens estetikk ved like, påpeker han.
– Vi må forstå at dette er den ideologiske symbolikken som aktører som Höcke, Gauland og Kalbitz påberoper seg, skriver Strider, og viser dermed til noen av de ledende skikkelsene i det høyrepopulistiske partiet AfD.
AfD har motsatt seg forslaget om å bygge om Olympiastadion, og har foreslått at Tyskland skal jobbe for å få olympiaparken inn på UNESCOs verdensarvliste.
– Sjeldent viktig
Men er det riktig å utslette sporene av fortiden? Og holder det å fjerne skulpturer, relieffer og veggmalerier, som Strieder er spesielt opptatt av, når hele anlegget bærer preg av nazistenes ideer med sin monumentale stil:
– Om man i dag finner det bra, eller ikke, er likegyldig, uttalte arkitekturkritiker Nikolaus Bernau, og sa til Deutschland Radio at anlegget hadde sjeldent stor betydning – som første eksempel på et moderne stadion med monumental form.
– Saken viser to ting: At oppgjøret med den nasjonalsosialistiske fortiden ikke er avsluttet, og at dette krever politiske beslutninger, sier Thomas Schaarschmidt til Vårt Land. Han er forsker ved Leibniz-Zentrum für Zeithistorische Forschung (ZZF) i Potsdam, og har både Berlin-historie og nazismens propaganda som sitt spesialfelt.
Omfattende problem
Arkitektur var svært viktig for nasjonalsosialismen:
– Dette skulle demonstrere styrken til NS-diktaturet og menneskene skulle overveldes gjennom den monumentale sjarmen til bygningene og anleggene. Nettopp når man tenker på olympiaparken, var det ikke bare tyskerne, men et internasjonalt publikum som var målet. Arkitektur var en sentral politisk oppgave, som det ble brukt enorme summer på inntil krigsårene, sier Schaarschmidt.
Det var ikke bare en hjertesak for den mislykkede kunsteren Adolf Hitler og hans yndlingsarkitekter, men også for de lokale lederne. Nazistene delte Tyskland opp i såkalte ‘Gau’, som er en gammel betegnelse på område. Flere steder ble det bygget overdådige Gaufora, som også står i vår tid: Den problematiske bygningsarven er med andre ord omfattende, og det finnes ingen patentløsning på hvordan man kan omgås den, mener Schaarschmidt.
– Viktig er det uansett å snakke om den på en kritisk måte, der NS-tiden innordnes i lokalhistorien, og det blir tydelig hvilken rolle byen og samfunnet spilte i diktauret, og at rasistisk og politisk forfølgelse startet nettopp i byrommet.
Suggererende
Det finnes ikke noe dogme, som i kulturminnevernets interesse tilsier at absolutt alle historiske bygninger må bevares, sier imidlertid forskeren:
– Kulturminnevern har som oppgave å bevare enkelte bygninger eller anlegg som historiske vitner, men hvilke dette er, er en politisk beslutning. Og for å skape forståelse for hvordan det tyske samfunnet har fungert under NS-diktaturet, er Olympiaparken spesielt godt egnet, fordi det på en annen måte enn stedene som handler om forfølgelsene, kan formidle et inntrykk av den suggererende virkningen til nasjonalsosialismen. Men det betyr ikke at alle komponenter av arenaen for enhver pris må konserveres, sier han, og påpeker at det allerede er gjort inngripen i anlegget. For 60 år siden ble blant annet det tilhørende klokketårnet rekonstruert, og det ble gjort utbedringer i forbindelse med fotball-VM i 2006.
Schaarschmidt sier det kan provosere frem kritiske spørsmål og ettertanke, hvis man gjør grep som skaper brudd i de arkitektoniske sammenhengene. Dette grepet har blitt brukt for eksempel ved Kongressarenaen i Nürnberg, et annet viktig representasjonsbygg fra NS-tiden.
Å bygge en ny fotballstadion nettopp på den tidligere mønstringsplassen Maifeld, kaller han en «god og forståelig politisk beslutning».
– Men det ville være mislykket å rydde vekk skulpturene fordi de kan tjene som referansepunkt for høyreekstreme. Man kan kreativt fremmedgjøre disse, eller kontrastere dem med andre skulpturer for å uthule deres kunstneriske løgnaktighet.
Pølseboder
Å gjemme dem på grunn av angst for politisk bruk, kaller han derimot urimelig:
– Det vil være en illusjon å tro at man dermed kan bekjempe AfD og voldskriminalitet fra høyre! Men vi hengir oss også til en illusjon, hvis vi håper å motivere alle besøkerne til en kritisk refleksjon. For fotballfansen er Olympiastadion først og fremst en sportsarena, og øl- og pølsebodene er for dem et viktigere tiltrekningspunkt enn hva statuene er.
Også de fleste besøkerne til Waldbühne, en berømt scene som også hører til anlegget, ødsler få tanker på historien, tror han:
– Og er det ikke resultatet av en vellykket historisk overskrivelse, når etterkrigsgenerasjonen forbinder Waldbühne med Rolling Stones-konserten i 1965, og Daniel Barenboim hvert år på dette stedet dirigererer sitt West-Eastern Divan Orchestra?
– Ikke skandaløst å rive
– Hvordan skal man best omgås sporene av nasjonalsosialismen?
– Man kan tenke seg provoserende fremmedgjøringer, men også et kontrollert forfall eller konsekvent rivning. Det siste er bare tvilsomt hvis det har til hensikt å kvitte seg med fortiden. Men i seg selv er rivning en normal del av byutvikling, og ikke skandaløst, sier han, og legger til at det fra en historikers perspektiv er ønskelig å ha arkitektoniske vitner.
– Vi ‘leser tiden i rommet’, slik historikeren Karl Schlögel formulerte det, sier han, og tar et annet monumentalbygg fra NS-tiden som eksempel: Riksluftfartsministeriet. Etter krigen, da Berlin var sterkt skadet, var både tyskerne og de allierte opptatt av å kunne gjenbruke bygninger som ikke hadde blitt ødelagt av bombingen, og dette ble etter hvert et sted som huset det østtyske Ministerrådet. Etter gjenforeningen i 1989, ble det hovedkvarteret til det tyske finansdepartementet.
– Nettopp når NS-bygningene er bundet inn i en dynamisk urban kontekst og står ved siden av moderne bygninger, trenger man ikke frykte at de skal overvelde vår tids betraktere, slik som byggherrene håpet, mener Schaarschmidt.
LES MER:
• Bauhaus-ideene foregrep nazismen
• Verdidebatt: Hitlers ariske Jesus er en advarsel til oss alle
• – Kun Tyskland kunne føde nazismen
---
Olympiaparken
- Olympiaparken i Berlin ligger på et område som har vært brukt til idrettsanlegg siden 1906.
- Stedet skulle være hovedarena for den avlyste olympiaden i 1916. Det ble siden utbygd og sentrum for sommer-OL i 1936.
- Anlegget var etter krigen hovedkvarter for britiske styrker, og brukes i dag som idretts- og fritidsanlegg.
---
