Vil doble antall plasser på musikkterapistudiet

– Det er ikke på langt nær nok musikkterapeuter til å dekke behovene som vil være der om fem til ti år, sier Viggo Krüger, styreleder i Norsk forening for musikkterapeuter (NFMT).

Han får støtte av musikk­terapeutenes store nestor, Even Ruud, som mener det er behov 800 musikkterapeuter bare i ­eldreomsorgen.

Forrige uke skrev Vårt Land om musikkterapien som i ­disse dager feirer 40 år som fag i ­Norge. Siden opprettelsen av en toårig videreutdanning i 1978 har faget vunnet stadig nytt terreng. De seneste årene har antallet ­anbefalinger av musikkterapi som behandlingsform fra ­Helse- og omsorgsdepartementet økt til syv felter.

Dermed har behovet økt ­kraftig, argumenterer Krüger.

– På kort sikt trenger vi en dobling av studieplasser. På lang sikt enda flere, sier han.

LES OGSÅ: I 40 år har musikkterapeuter kjempet for anerkjennelse.

Gradvis

Ifølge stats­sekretær i Kunnskapsdepartementet, Rebekka Borsch, er det utdanningsinstitusjonenes ansvar å dimensjonere studietilbudene etter samfunnsbehov.

– Vi vil vurdere hvordan ­arbeidsmarkedet ser ut. Det dummeste vi gjør er å utdanne folk til arbeidsplasser som ikke finnes, sier Peter Tornquist, ­rektor på Norges musikkhøgskole (NMH).

Sammen med Griegakademiet på Universitetet i Bergen (UiB), utdanner NMH landets musikkterapeuter på masternivå.

Begge institusjonene ser ­behovet for flere studie­plasser, og har økt antallet de siste 
årene.

– I hvilken grad kommer dere til å imøtekomme behovet ­Krüger skisserer?

– Det kommer vi til å gjøre gradvis, etter hvert som vi ser hvilken vei utviklingen går. ­Disse stillingene opprettes en og en i kommunene, og vi skal følge med hele tiden, sier Tornquist.

UiB

Dekan på fakultetet for kunst, musikk og design på UiB, Frode Thorsen, går lenger i å komme Krüger i møte.

Han sier han har «stor sans» for musikkterapeutenes forslag om en dobling av studieplasser.

– Jeg er positiv til en ­økning, men hvis vi oppretter flere ­studieplasser må de ­plassene fylles med noen. Derfor må ­opptrappingen kombineres med rekruttering, så vi får nok ­søkere.

– Kan man forvente at antall studieplasser dobler seg de neste årene?

– Vi vil ikke forplikte oss til en bestemt opptrappingsplan, men jeg kjenner godt til materialet og argumentasjonen. Vi økte derfor med to studieplasser per år i fjor, og er innstilt på å gjøre det samme neste år.

LES OGSÅ: Ønsker alle anerkjennelsen som musikkterapeutene har fått

Politikk

Musikkterapeutene har tidligere fått politisk støtte i Senterpartiet og på venstresiden i norsk politikk.

Stortingsrepresentantene Anne Tingelstad Wøien og Kjersti ­Toppe (SP), fremmet i 2017 et forslag om å «implementere musikk­terapi i helsetjenesten og øke den ­nasjonale utdanningskapasiteten».

Forslaget ble nedstemt.

– Flere argumenterte for at man like gjerne kunne lære opp andre ansatte til å bruke musikk. Men vi må holde fast ved at ­musikkterapi tilbyr noe langt mer enn å lære syke­pleiere å synge. Man har ikke nok kunnskap og respekt for faget, sier Toppe.

Hun støtter musikkterapeutenes forslag om å doble antall studieplasser, og merker seg at deler av forslaget fra 2017 ­hadde fått flertall med dagens stortingssammensetning.

– Utover de rødgrønne fikk vi også med oss KrF på ­forslaget om å øke utdanningskapasiteten. Gapet mellom behovet og ­utdanningsplasser var stort da, og har blitt enda større nå. Vi kommer til å ta opp igjen ­kampen.

Ikke godt nok

I en e-post skriver statssekretær Rebekka Borsch at regjeringen har tildelt både NMH og UiB midler til såkalte strategiske plasser, som institusjonene kan bruke for å møte regionale og nasjonale behov.

Igjen peker Borsch på at det er opp til institusjonene selv å prioritere.

– Det er ikke godt nok. Vi kan ikke bare sitte og se på at universitetene nedprioriterer dette når vi er klar over behovet, sier Toppe.

Rektor Tornquist anser det som en god løsning å øremerke penger til musikkterapi.

– Pengene vi har fått de siste årene har vært tiltenkt pedagogikkstudenter. For ett år ­siden fikk vi øremerket penger til ­pianostemmerutdanning. Men det endrer ikke på at vi hele tiden må gjøre vurderinger på hvor det er behov.

Beskyttet tittel

I tillegg til flere studieplasser ønsker ­musikkterapeutene en statlig autorisasjon og en spesialist­utdannelse.

Uten en beskyttet tittel kan hvem som helst kalle seg ­musikkterapeut, noe Krüger mener kan få alvorlige følger.

– Kiropraktorene har fått ­autorisasjon fordi det kan få ­fatale konsekvenser for ­pasienten hvis man gjør noe feil. Vi mener denne logikken er overførbar til musikkterapi. Om du for eksempel håndterer ­psykotiske, suicidale pasienter uten å kunne faget ditt, kan det føre til forverring av helse­situasjonen og kanskje selvmord. Dette handler om liv og død, sier han.

De får støtte fra Toppe.

– De har opplevd at profesjonen ikke blir respektert. Det mangler forståelse og de ­trenger en beskyttelse. Jeg ­støtter en ­autorisering, men politiske ­erfaring tilsier at det er en tung prosess.

Allerede ivaretatt

Stats­sekretær i Helsedepartementet, Ane Grethe Erlandsen, kan ikke svare på om musikkterapeutene kan forvente seg autorisasjon.

– Det dukker jevnlig opp nye grupper som ønsker autorisasjon, men en utvikling mot stadig nye autoriserte grupper kan inne­bære risiko for en mer fragmentert og profesjonsdelt helse- og omsorgstjeneste, sier hun.

Erlandsen argumenterer for at pasientsikkerheten vil være ­ivaretatt selv om musikkterapeuter ikke inkluderes i helsepersonellovens autorisasjonsordning.

– Helsepersonelloven vil ­uansett komme til ­anvendelse overfor alle som arbeider i ­helse- og omsorgstjenesten og gir ­helsehjelp.

Til orientering: Viggo Krüger har også en stilling som førsteamanuensis i musikkterapi på UiB, men uttaler seg på vegne av NFMT i denne saken.