– Viktig å kritisere hellige tekster

Religionskritikk i kunsten har historiske tråder som strekker seg langt tilbake i tid, ifølge Svein Aage Christoffersen. Som professoren i teologi ved Universitetet i Oslo har han i en årrekke holdt forelesninger om kunst og tro.

– Hva er det som gjør kunsten til en egnet arena for kritikk?

– Ofte har det vært lettere å gi uttrykk for kritiske synspunkter i estetisk form fordi det kan kamufleres. Teologien og kirken har vært opptatt av tekster, mens bilder er mer tvetydige. Kunsten har ofte spilt på nettopp tvetydigheten når den er kritisk.

– Også musikalsk sett?

– Du finner religionskritiske tekster i sanger og viser, i hele den folkelige kulturen. Men religionskritikken finnes også i mer offisielle musikkformer, særlig når vi nærmer oss vår moderne tid der kunsten frigjør seg fra sine oppdragsgivere og ikke lenger er bestillingsverk fra kirker. Men også Mozarts operaer er fulle av religionskritisk opplysningstidstenkning.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Ut av kontekst

Christoffersen forteller at religionenes kvinneforakt ikke har vært avdekket gjennom kunsten i særlig grad.

– Kunsten har ofte tatt tidens rådende syn på kvinner for gitt. Men vi har også eksempler på at kunsten har gitt kvinner en religiøs anerkjennelse som de ikke har fått i samfunnet ellers. Imidlertid har også kunsthistorien vært undertrykkende. Mann­lige kunsthistorikere har hatt en tendens til å overse kvinnelige kunstnere.

– Er det problematisk å lage et kunstverk ved å ta utdrag fra religiøse bøker og slik sette det ut av sin opprinnelige kontekst?

– Kirkelig sett er det vanskelig å kritisere dette, når man ser hvilken rolle det å plukke ut enkeltstående vers spiller i kirken. Diskusjonen om homofili eller ekteskapet handler jo om å plukke ut noen få vers og klamre seg til dem. Å kunne kritisere hellige tekster er viktig, spørsmålet er om det gjøres med innsikt. Å beskrive kristendommen som en voldsreligion blir lite treffende. Men at kristne mennesker har brukt vold og legitimert det med Bibelen er ikke noe nytt. Og det må kritiseres.

LES OGSÅ: Synger ut mot ­religionenes ­kvinneforakt

Forsømt teologilære

Professoren mener det å lære teologi gjennom kunst er et stort og forsømt område.

– Kunsten henvender seg til sansene og åpner for innsikt på en annen måte enn teologiske begreper. Du kan gripes av et bilde, en altertavle, et musikkstykke og slik få en kontakt med innholdet. En god predikant vet at det avgjørende ikke bare er hva du sier, men også måten du sier det på. Noe så enkelt som det å komme inn i kirkerommet, kan gjøre at du får en tro som kanskje ikke fantes på utsiden.

Å lære i religiøs sammenheng handler om å kunne ha en tilknytning til noe, et rom å være i, en orientering i livet, mer enn å kunne åtte punkter i en trosbekjennelse, ifølge Christoffersen.

– Hvor går smertegrensen mellom underholdning og alvor?

– Kirkemusikk-komponisten Bach underholdt også, hvis ikke ville ingen feste seg ved innholdet. I Matteuspasjonen er fortellingen kjent, men musikken skaper interesse og har i vid forstand et underholdende element. Om det seriøse bare blir et påskudd til å underholde må vurderes for hvert enkelt tilfelle.

Bildeskepsis

Christoffersen forteller at kirken har vært langt mer skeptisk til bilder enn musikk.

– Når det spilles et musikkstykke, må man følge musikken fordi den kommer i en tidsrekkefølge. Med et bilde står man friere til å fokusere på detaljer, se et annet sted enn det som var tanken da kirken tok bildet i bruk. Dermed er omgangen med et bilde mindre autoritær, man vet ikke hvor det fører hen. På den annen side treffer musikken deg i hjertet, og kan slik være mer styrende for eksempel i form av religionskritikk.

– Er kristendommen mer vant til å bli harselert med og møte kritikk gjennom kunsten enn islam?

– Det er en tradisjon for religionskritikk i kristen sammenheng, mens islam nok har noe å innhente. Kristendommen startet som en religionskritisk bevegelse. Fariseerne ble for eksempel kritisert for å være hyklere som går på akkord med Guds bud og herser med folks liv. Jesus bedrev religionskritikk, samtidig som han var en frelser som ikke grep til vold for å fremme kritikken, men lot seg korsfeste for den.