Kultur

Vidunderlig klok og varm roman om hvordan ørsmå drypp av godhet gjør en i stand til å overleve

Og hvordan en kan ta i bruk en hard og kjærlighetsløs barndom. Jeg er Lucy Barton er kort sagt en overlevelseshistorie.

Anmeldt av Hilde Slåtto.

Amerikanske Elizabeth Strouts store gjennombrudd kom da hun vant Pulitzer-prisen i 2009 for romanen Olive Kitteridge. Strouts siste roman på norsk ­viser at historien om den gretne, storvokste, men også forunderlig hjertevarme læreren Olive, ikke bare var et lykketreff.

Med romanen Jeg heter Lucy Barton føyer Strout seg inn i rekken av Nord-Amerikas store forfattere­, sammen med storheter som Joyce­ Carol Oates, Alice Munro, Lucia Berlin og Marilynne Robinson.

Felles for dem er at de skriver overlevelsesfortellinger om hvordan det materielt nøysomme livet setter spor, både i karrige familierelasjoner og i menneskets ønske om et bedre liv.

Lucy Barton tenker tilbake til 1980-tallet, og da hun ble innlagt på sykehus i hjembyen New York for å ta blindtarmen.

Tilsynelatende enkelt

En rutineoperasjon utvikler seg til å bli en ni uker lang sykehusinnleggelse med feber og vanskeligheter med å innta mat. Hun savner seg syk etter de to små døtrene og mannen sin. Og rystes av aids-pasientene rundt henne som driver mot en sikker død. Plutselig en sen ettermiddag sitter moren, som hun ikke har sett siden hun dro hjemmefra som ung, ved sengekanten hennes.

På et imponerende florlett vis vever Strout sammen en fortelling som strekker seg frem og tilbake i tid. Den oppleves ujål­ete og rett frem, uten fiksfakseri. Men når en går nærmere inn på tekstens oppbygning, viser det store ved teksten seg nettopp i hennes tilsynelatende enkle prosa. Nærmest med usynlig hånd bruker Strout en intrikat lag-på-lag-struktur, der nåtid, og flere forskjellige lag med tilbake­skuende blikk skaper en ærlig og ­nyansert historie om en kvinnes tøffe liv, og hennes store drøm om å bli forfatter.

LES OGSÅ: Krigen holder seg uventet godt i ny bok

Omsorgssvikt

Morens tilstedeværelse setter i gang et ras av minner og følelser hos Lucy. Og mens moren forteller historier hjemme fra landsbygda i Illinois, om mislykkede og tragiske ekteskap, åpner barndommens karrige landskap seg for Lucy. For moren har ikke kommet på eget initiativ, det er mannen til Lucy, som aldri ble godtatt av foreldrene, som har sendt bud på henne. Og mellom morens sladderfortellinger om andres misære, som de begge kan hvile i fordi det er et trygt og gjenkjennelig område i deres felles historie,­ ­siver fortellingen om et dypt ensomt barn inn i hovedfortellingen. Lucy vokser opp neglisjert på alle måter av sin mor og far, uten tilstrekkelig med mat, klær, varmt hus, venner eller omsorg. Omsorgssvikten er totalt, og bakerst i barndommens mørke truer et stort traume som Lucy bare klarer å kalle Tingen, et hint om farens seksuelle overgrep.

Nyansert

Slik en ble overrumplet av å bli så uendelig glad i den uspiselige og vanskelige Olive Kitteridge, blir en i møte med Jeg heter Lucy Barton overrumplet av Lucys sterke flom av kjærlighet til den strenge og mutte moren sin. Lucy suger til seg den sparsommelige kjærligheten som moren gir ved å sitte der hos henne, våke over henne om natten og snakke med en stemme som har blitt mykere med årene.

Lucys kjærlighet er blandet med et sårt og til tider sint håp om at moren skal innrømme at hun aldri tok seg av henne, passet på henne og ga henne trygghet. Samtidig forsvarer Lucy henne med alt hun har av krefter. Strout er en mester i å skape nyanserte fortellinger og å gi enhver karakter trekk som det er mulig å elske.

LES OGSÅ: Skru ned forventningene til «La La Land»

En dråpe kjærlighet

Ved å legge til et fortellernivå til, der Lucy skuer tilbake på kvinnen hun var da hun lå på sykehuset med utsikt mot den funklende Chrysler-bygningen, og fikk sine små siste tilmålte dager med sin mor, transformerer romanen seg til å bli en overlevelsesfortelling. I nåtiden har Lucy tatt eierskap til sin vonde barndom ved selv å bli forfatter. Gjennom å foredle sin egen smerte og gjøre den til sin egen unike historie løfter hun frem hvordan motgang kan gjøre en så uendelig motstandsdyktig.

Strout har skrevet en fortelling om dype sår, med stor kjærlighet til sine karakterer. Det er en klok ømhet i hennes blikk på foreldrene som selv er bærere av traumer. Og det er nydelig hvordan hun løfter frem hvordan godhet fra fremmede kan være akkurat den dråpen med kjærlighet som gjør det mulig å gå videre. Slik fungerer jo virkelig god litteratur også.

Hilde Rød-Larsen har gjort en flott oversettelse som ivaretar den muntlige tonen i romanen, som skaper den særegne øyehøyde-beretningen til Lucy Barton.

LES OGSÅ: Blandingen av musikkens urbane preg og Daniel Kvammens hallingdialekt, er dønn sjarmerende

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur