Kultur

– Vi må våge å dyrke de flinkeste

I dag er det flere forskere enn bønder og fiskere i Norge. – For å nå til topps i internasjonal forskning, må vi våge å dyrke de flinke, selv om det smerter dypt i vår egalitære sjel, sier nobelprisvinner May-Britt Moser.

I 2015 var det 76.000 personer som jobbet med forskning og utvikling i Norge, en firedobling siden tidlig 70-tall. Antall bønder og fiskere var 50.000. (SSB-tall for 2015).

De offentlige tilskuddene til forskning har økt jevnt i nesten hele perioden etter år 2000, svært få land kan vise til en tilsvarende vekst. Vi er også blant landene som har sterkest økning i artikkelproduksjon og siteringer, og antall doktorgrader har økt markant.

– Utdanningsnivået har økt, vi mottar flere utenlandske studenter og forskere, det satses mer ressurser og vi har fått mange nye støtteordninger, som blant annet støtter opp under unge, fremadstormende talenter. Nå kan flere av de beste utvikle seg i Norge og internasjonale talenter finner veien hit, sier forskningsleder Espen Solberg i NIFU (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning).

LES MER: – 50 prosent av de beste hodene er kvinner, men det gjenspeiler vanligvis ikke nobelprisene

Peker oppover

De seneste 20 årene har det skjedd en rivende utvikling. På 1990-tallet var det vanlig å snakke om norsk forskning som middels. I dag er det mye som tilsier at vi er en meget velutviklet forskningsnasjon. Norsk forskning opplever en klar økning både i volum og oppmerksomhet. Nesten alle piler peker altså oppover for norsk forskning, men som verdens rikeste land har vi ennå et stykke igjen til forskningstoppen.

###

– Vi nordmenn er oppdratt i et sterkt egalitært samfunn, men den tankegangen fungerer ikke hvis målet er å stå i front på et vitenskapelig plan – selv om det smerter vår likhetstankegang, sier nobelprisvinner May-Britt Moser (bildet).

Da hun og Edvard Moser fikk nobelprisen i medisin i 2014, var det takket være status som Senter for fremragende forskning (SFF), med tilhørende midler. Men det var også resultat av en holdningsendring.

– Det kom et skifte rundt 2002, samtidig med at vi fikk forskningsmidlene som gjorde at vi endte opp med Nobelprisen tolv år senere. Det ble lov å være flink innen vitenskap, og ikke bare i skibakken og på skøytebanen.

God idé

I 2002 hadde de allerede levert forskningsresultater som ble lagt merke til. Men forskningen som endte opp med den mest prestisjetunge prisen man kan få, var fortsatt på idéstadiet.

– Jeg har rettet stor takk til de som valgte å tro på oss. Jeg håper de er fornøyde i dag, sier Moser.

SFF-statusen gjorde at hun og Edvard Moser kunne glemme «tellekantene» og slippe å søke nye midler hele tiden. De fikk klare rammevilkår og armslag.

– Uten det kunne vi havnet i et forskningsmiljø i utlandet. Nå har vi etablert en attraktiv forskningsinstitusjon som gjør at de store talentene og toppkompetansen kommer til oss i stedet, sier hun.

Drøyt 100 mennesker er tilknyttet senteret, som startet som et høyrisikoprosjekt.

– Men vi gikk for kvalitet og visste at fikk vi det til, ville det være grensesprengende. Sunnmørsk gründerinstinkt og kjærlighet til faget førte oss frem. Du må finne frem barnet i deg, og la deg føre frem av den indre galskapen som driver deg mot å forstå, sier forskeren.

Grunnforskningen de driver med, kan være nyttig for mange andre forskere, og kan brukes videre i flere retninger. Nobelprisen fikk hun blant annet for oppdagelsen av gittercellene som danner et kinasjakkmønstret koordinatsystem som hjelper hjernen vår med å navigere.

LES MER: Hjernekraft

Alzheimer

– I 2002 visste vi ikke at det er akkurat de cellene som dør først når man får Alzheimer – og som også lager gittercellene vi har forsket på. Det er disse cellene som gir oss evne til å finne retning og avstand. Stedssansen er rammeverket for hukommelsen vår, og det er akkurat de evnene som svekkes først av Alzheimer, forteller hun.

– Kan vi finne ut hvorfor disse hjernecellene dør, vil det være et stort gjennombrudd, sier May-Britt Moser.

Brutto nasjonalprodukt

Målt i andel av BNP bruker Norge 1,91 prosent på Forskning og utviklingsarbeid (FoU). Her ligger vi litt lavt i OECD-sammenheng, og betydelig bak våre nordiske naboer, som alle har en andel på over 3 prosent.

Nesten alle piler peker oppover for norsk forskning, sier forskningsleder Espen Solberg, NIFU.

– Vi har et svært høyt BNP, det gjør at tallet blekner litt. Når det gjelder offentlige tilskudd, ligger vi i det øvre sjikt. Men til tross for sterk vekst de siste årene er næringslivets samlede forskningssatsing fortsatt relativt lav i Norge, sier forskningsleder Solberg (bildet).

Lav andel

Hovedgrunnen til at næringslivets forskningsinnsats ligger lavt i Norge, er at mye av virksomheten er basert på råvarer.

– Olje og gass-sektoren gir høy verdiskaping, og driver en god del forskning. Likevel blir andelen lav mot de enorme inntektstallene, sier han.

Solberg er en av analytikerne som lager den årlige indikatorrapporten, som gjør opp status for forskningen i Norge. Et hovedtrekk er at norske forskere inngår internasjonalt samarbeid. Totre-deler av norske vitenskapelig artikler er gjort sammen med utenlandske forskere, en firedobling siden begynnelsen av 1980-tallet. Dette gjør det vanskeligere å kvantifisere den «norske» forskningen. Det er likevel ingen tvil om at Forsknings-Norge ekspanderer.

– Vi registrerer at den årlige veksten i forskningsmidler har ligget jevnt på rundt 4 prosent. Veksten er så sterk at enkelte har advart mot overproduksjon. Det er vanskelig å si om man utdanner for få eller for mange doktorer. Men det er temmelig sikkert at fremtidens forskere i større grad må søke karrierer utenfor akademia, både i næringsliv og andre deler av offentlig sektor, sier han.

Må bryte barrierer

I omstillingen til en mindre oljebasert økonomi, er det all grunn til å tro at forskning fortsatt vil bli høyt prioritert. Det synes å være bred politisk enighet om det, mener Solberg.

– Hvor viktig er det at Norge har vitenskapelige spydspisser, May-Britt Moser?

– Det er helt avgjørende for å få anseelse og bli lagt merke til. Nobelprisen gir stor oppmerksomhet og den bør brukes for alt det er verdt, både av NTNU og av norsk forskning generelt. Det er et kvalitetsstempel som vil bidra til å fremme norsk forskning på et bredt plan.

Forskning er å bryte barrierer, mener den norske nobelprisvinneren.

– Nå er vi på et høyt nivå, men for å overleve må vi være villige til å spisse satsingen enda mer. For å være på elitelaget må vi velge de beste, også blant de som allerede er på toppnivå, sier May-Britt Moser.

Les mer om mer disse temaene:

Lars O. Flydal

Lars O. Flydal

Lars O. Flydal har i mange år vært journalist og fotograf i Vårt Land, og har dekket både kultur- og kirkeliv.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur