Kultur

Vi løftet våre øyne opp mot himmelen

I renessansen ble blikket flytta fra en indre Gud til et ytre skaperverk. Kopernikus satte i gang en veldig dreining i hvordan vi ser på vår plass i universet.

Bilde 1 av 3

Rundt år 1500 gikk Månen, Sola, Venus, Merkur, Mars, Jupiter og Saturn fortsatt i bane rundt jorda. Med ujevne mellomrom gjorde de noen små, eksentriske krumspring, kalt episykler, for å hente seg inn og opptre omtrent som forventa. Slik Jerusalem av guddommelig nødvendighet befant seg i sentrum på middelalderens verdenskart, var det helt selvsagt at jorda var universets midtpunkt.

Med en grublende polakk skulle denne selvsagtheten rokkes. Først ble ideen om at jorda gikk rundt sola og ikke omvendt, blåst av, men i løpet av noen hundreår forandret universet seg til det ugjenkjennelige.

Den grublende polakken var Nikolaus Kopernikus, som vokste opp i Toruń i Polen på slutten av 1400-tallet. Han ble sendt til Krakow og seinere til Nord-Italia og fikk en solid utdannelse innen teologi, kirkerett, astronomi og matematikk. Etter hvert fikk han tildelt embetet som kannik i Frombork i Ermland, og kunne der sitte velbemidla livet ut mens han grubla over himmellegemenes vandring.

Da han åndet ut i 1543, skal han, ifølge legenden, akkurat ha fått tilsendt et rykende ferskt eksemplar av sitt hovedverk De revolutionibus orbium coelestium (Om verdenshimmellegemenes bevegelser).

LES OGSÅ: Kunstig lys kan drukne stjernene. Det kan påvirke hele vårt verdensbilde

Rundt og rundt

Knappe 400 år seinere, vandret en annen polakk, Jeremi M.F. Wasiutyński, rundt i mellomkrigstidas Warszawa med blikket vendt oppover. Han skreiv på midten av 1930-tallet et innføringsverk i generell astronomi, før han satte i gang med en enorm biografi om sin landsmann Kopernikus. Skjebnen ville det slik at han flytta til Norge i 1937, og der ble han boende fram til sin død i 2005. Nesten 80 år etter utgivelsen i Polen, kommer Copernicus. Skaperen av en ny himmel nå ut på norsk – oversatt av Gunnar Arneson.

– Kopernikus var ikke den første til å plassere sola i sentrum, men det var en idé som hadde ligget brakk i mange hundre år, forklarer Olav Kjeldseth-Moe, professor emeritus ved Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo.

Filosofen og matematikeren Pythagoras forestilte seg rundt 500 år før Kristus at jorda gikk i sirkel rundt en ukjent ild. Denne ideen ble videreutviklet av både Platon og Aristoteles, men, inspirert av Anaximanders idé om at jorda var en søyle i sentrum av et roterende univers, landa de på en geosentrisk modell. Jorda var i midten, resten kretsa rundt.

Det første virkelig grundige forsøket på å beskrive universet som geosentrisk, sto den gresk-romerske filosofen Klaudios Ptolemaios for. Han satt i Alexandria på 100-tallet etter Kristus og kikka opp på stjernehimmelen. Så ble jo denne modellen også hetende det ptolemeiske verdensbilde.

Aleine i sin samtid

Men én tenkte annerledes. Aristark fra Samos formulerte på 300-tallet før Kristus ideen om at sola sto stille i sentrum, mens jorda og resten av planetene kretsa rundt – utenfor der igjen, var stjernene som små talglys på himmelhvelvingen.

Men i hundreårene som fulgte, var det altså geosentrismen som ble stående som enerådende forklaringsmodell.

Da Kopernikus satte seg ned for å sortere himmellegemene rundt 1400 år etter siste forsøk på å plassere sola i midten, var han ganske aleine om å tenke i de baner.

– Han fikk støtte av Galileo Galilei som ble født et tiår etter hans død. Men vi må et godt stykke ut på 1600-tallet før den kopernikanske modellen blir særlig utbredt, påpeker Kjeldseth-Moe.

LES OGSÅ: «Mennesket er en stor ape, med en stor hjerne»

Atle Næss har skrevet en rekke bøker for voksne og barn, blant annet biografien Da jorden stod stille. Galileo Galilei og hans tid. Næss mener ideen om et univers strukturert ut fra sola var en direkte unaturlig tanke i senmiddelalderen.

– Med vår kunnskap med universet, er det vanskelig å forstå, men tanken om at jorda kretset rundt sola, var kontraintuitiv for datidas mennesker, forteller Næss.

Kopernikus var ikke så særlig ivrig på å utgi Om verdenshimmellegemenes bevegelser. Tradisjonelt har det blitt tolket dit hen at pavekirken neppe ville sett særlig lyst på en såpass kjettersk påstand som at jorda ikke sto i sentrum.

– Kopernikus var ganske forsiktig med å framsette teorien sin, og livsverket ble da heller ikke utgitt før samme år som han døde. Men verket ble ikke fordømt av kirken før i 1616. Sensuren rammet nok nokså tilfeldig, og det var egentlig først etter motreformasjonen at det ble virkelig farlig å lufte spørsmål som de Kopernikus stilte. Litt seinere ble jo Galileo Galilei bannlyst og Giordano Bruno endte med å bli drept for å forfekte de samme tankene, sier Næss.

Ikke ut av løse lufta

– Vi har ikke grunnlag for å påstå at Kopernikus utviklet teorien i samarbeid med andre. Men det er klart han befant seg i en tid og i et intellektuelt klima som tillot en annen tenkning enn tidligere. Men han tok selvsagt ikke heliosentrismen ut av løse luften, det var nok en veldig langvarig prosess fram dit, mener oversetter Arneson.

I renessansens Europa sås frøet til en førmoderne vitenskapstro, en utforskning av skaperverket der empirien etter hvert setter seg i førersetet. Ifølge Wasiutyński forsøkte ikke renessansemennesket lenger å forklare verden ved å lete etter Gud i sitt indre, men ved å ta den ytre verden i betraktning:

«Mens menneskets forhold til virkeligheten i oldtiden og middelalderen ble definert først og fremst på grunnlag av indre erfaring, ble den ytre erfaring grunnlaget for oppfatningen av verden i den nyere tid. Kunstverkene fra den tiden setter oss i stand til den dag i dag i stand til å få den samme blendende opplevelsen av verden som datidens mennesker, men bare til en viss grad. For selv om vi deler med dem en ekstrovert holdning til virkeligheten, gjennomlever vi den ytre verden på en ganske annen måte enn de gjorde.»

LES OGSÅ: Troen på skaperverket

Der blikket i middelalderen var vendt innover, ble Gud i renessansen noe du kunne og skulle sanse i den ytre verden – Gud var naturens kilde og mysterium.

«Og mens det kristne menneskets sterkeste opplevelse tidligere hadde vært den mytiske konfrontasjon med den blendende indre sol, begynte renessansemennesket i beruselse å gjenta oldtidens lovprisninger av den ytre sol som Guds bilde. Det heliosentriske verdenssystemet Nicolaus Copernicus skapte, var frukten av en slik plutselig vakt religiøs undring over den ytre himmel og dens mest fullkomne uttrykk, systematisert på logisk vis,» skriver Wasiutyński.

En elegant modell

Hva Kopernikus' motivasjon for å strukturere himmelhvelvingen var, blir bare spekulasjoner. Men astrofysiker Olav Kjeldseth-Moe mener at det ptolemeiske verdensbildet var såpass knotete og uelegant, at dette kan ha vært en grunn til å sette i gang. Det ptolemeiske verdensbildet gav ikke særlig presise spådommer om himmellegemenes bevegelser. Til tross for at det ble lagt inn diverse forbehold og tilleggsforklaringer, viste ofte astronomiske fenomen seg på andre tidspunkt enn forventa.

– Det heliosentriske systemet, i motsetning til det geosentriske, var et veldig elegant og enkelt system. Og eleganse betyr en hel del for vitenskaplige oppsett, sier Kjeldseth-Moe.

Med Kopernikus elegante oppsett kom også teorien om parallaktisk bevegelse: For å bekrefte at jorda beveger seg rundt sola og ikke omvendt, må det være mulig å påvise at enkelt nærliggende stjerner beveger seg ørlite grann på himmelen i løpet av kalenderåret.

– Selv om Kopernikus' modell ble allment akseptert først et stykke ut på 1600-tallet, blant annet tillatt av at teleskopet ble oppfunnet i 1610, skulle det ta ytterligere 200 år før teorien ble bekreftet. Først i 1838 greide tyskeren Friedrich Bessel å påvise parallaktiske bevegelser på stjernehimmelen, sier Olav Kjeldseth-Moe.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur