Kultur

– Vi lever i minnesmerkenes tid

Vår tid kjennetegnes av en enorm interesse for minnesmerker, sier ekspert. Men i ­motsetning til for hundre år siden, skal merkene nå være åpne for forskjellige typer ettertanke.

– Rent kvantitativt har det de siste­ ti årene blitt reist flere minnes­merker enn noen gang tidligere. Og det er også mye større interesse for dem nå enn tidligere, både hos publikum og i akademia, sier Matthias Ekman, som er arkitekt og postdoktor ved senter for museumsstudier ved Universitetet i Oslo.

Den siste tiden har det vært mye debatt rundt det offisielle­ minnesmerket etter 22. juli, som skal bygges på Sørbråten i Hole kommune. I midten av mars kunngjorde kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner (H) at det omstridte­ minnesmerket skal stå klart i 2017.

LES MER: I en skulpturpark på havets bunn møter vi vår avmakt overfor store kriser

Naboene har varslet søksmål mot beslutningen. Mandag vedtok kommunestyret i Hole å støtte rettssaken med 25.000 kroner. Minnesmerket var også tema på Frps landsmøte. Partiet vedtok en uttalelse som ber regjeringen droppe Sørbråten.

Matthias Ekman mener vi er inne i en periode som er opptatt av minnesmerker, som strekker seg tilbake til 80-90-tallet. Også på slutten av 1800-tallet var ­interessen svært stor.

– Ved århundreskiftet ble det i stor grad reist statuer av berømte­ menn. Det er på denne tiden at vi i Oslo fikk statuer av menn som Ibsen, kong Karl Johan og Tordenskiold. I Paris mente de at det hadde utviklet seg til en statuemani, så i 1911 ble det innført et forbud mot å reise flere.

LES MER: Et helt nytt syn på nasjonale minnesmerker brytes i dag mot et gammelt, mener ekspert.

Tung prosess

Lisbeth Røyneland leder Den nasjonale støtte­gruppen etter hendelsene 22. juli. Hun forteller at mange nå opplever debatten og usikkerheten om minnestedet i Hole kommune som belastende.

– Det er viktig for oss å få minnestedene på plass. Dette har tatt lang tid og det er tungt for mange.

Hun er lei for motstanden fra beboerne.

– Jeg synes det er veldig leit. Men denne saken har veldig mange berørte. Det nasjonale minnestedet skal fortelle kommende generasjoner om hva som lå bak angrepet, hva som skjedde og hvem som ble rammet.

Hun mener de pårørende og etterlatte nå har ventet lenge nok.

– Det er vondt å leve med usikkerheten om hva som skal skje. Bakgrunnen for at både Oslo og Hole kommune takket nei til Nico Widerbergs minnesmerke, var jo nettopp at vi skulle få på plass de nasjonale minnestedene, sier Røyneland.

Fra konkret til abstrakt

Ekman mener trenden nå er at minnesmerkene skal åpne for forskjellige typer ettertanke, heller enn å vise fram det som skal huskes og legge føringer på hvordan man tenker om det.

LES MER: Bygget minnested på Utøya

Kanskje er det noe av grunnen til at man heller snakker om minnesteder enn minnesmerker.

– Nå oppfattes gjerne de tradisjonelle og figurative statuene som reaksjonære. Etter 2. verdenskrig ser vi en dreining hvor minnestedene i mindre grad legger normative føringer for hvordan man skal huske eller tenke på det som har skjedd. Minnesmerkene har blitt mer abstrakte, og en snakker gjerne om et minnested eller et memorial – heller enn et minnesmerke eller et monument, sier Ekman.

Kutt i naturen

Forskjellige mennesker vil ha forskjellige behov på et minnested for det som skjedde på Utøya. Matthias Ekman mener Jonas Dahlgrens vinnerutkast ikke lykkes med å åpne for forskjellige fortolkninger.

– Når man sier at man lager et kutt i naturen, som et symbolsk sår, så legger man samtidig føringer om at vi alle skal se det og tenke på såret etter 22. juli. Det er veldig enkelt og på grensen til banalt. Minnestedet vil bli brukt av forskjellige grupper, som pårørende, skoleklasser, beboere og politikere. Da må man spørre seg: Hva er viktig for de forskjellige gruppene? Hva slags spørsmål har de? Hva plager dem? Jeg synes den ­refleksjonen har vært fraværende i prosessen, som i all hovedsak handlet om estetikk, sier Ekman.

Inkluderende

Han mener konflikten med beboerne i Hole kommune kunne vært unngått dersom prosessen hadde vært mer inkluderende.

– I slike prosesser kan konfliktene håndteres enten før beslutningen er tatt, eller man kan forsøke å grave dem opp i prosessen, slik de for eksempel gjorde på Ground Zero.

Les mer om mer disse temaene:

Sondre Bjørdal

Sondre Bjørdal

Sondre Bjørdal jobber i religionsavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur