Kunst

Verden satt på pause

Snorre Ytterstad minner oss om ­verdien av å stoppe opp.

Ytterstads kunst består ofte av hverdagslige gjenstander eller situasjoner som, med glimt i øyet og en liten tvist, ansporer til både grubling og smil. Det sentrale elementet i denne utstillingen er Natt #1-7 (2019), en serie fotografier av kunstneren selv slumrende på sofaen. På bordet foran ham er ulike ting i de forskjellige bildene: Et halvfullt vinglass, en tom potetgullpose, en Norvegia-ost med osteskjærer, en bærbar datamaskin, en ­mobiltelefon og forskjellige fjernkontroller. Blant annet. Ting vi alle har.

Hvorfor vise en sovende kunstner? Kanskje for å skissere et mer realistisk bilde av kunstneren som et helt vanlig menneske som også må hvile – langt fra svulstige kunstnermyter – og gjennom en slik hverdagsorientering lettere kunne peile inn noen lite belyste likhetstrekk mellom gallerirommet og søvnen.

Stivnet selvportrett

I søvnen er kunstneren ikke lenger involvert med andre eller oppslukt av gjøremål som ellers definerer ham. Han blir et slags speilbilde av seg selv, en hvilende kropp, et ansikt som faller til ro, vender seg innover.

Han er naturligvis ikke alene­ om det. I søvnens tilbaketrekning forsvinner vi alle inn i drømmenes verden og må slippe det vi ellers holder på med. Dette er et trivielt faktum, men det er noe essensielt her som er lett å gå glipp av og som alle tingene rundt Ytterstad vitner om: ­Distinksjonen mellom stillstand og aktivitet, hvile og engasjement. Vi trenger begge deler.

Alle de aktivitetene Ytterstad var involvert i da han var våken – potegullspising, TV-titting, SMS-sending, vindrikking, kunstgrubling (sikkert) og alt mulig annet jeg ikke vet noe om – binder ham til verden, til andre, og til en lang rekke aktiviteter som til sammen utgjør et liv. Sånn er det med oss andre også. Til enhver tid er vi alle deler av fellesskap, oppslukt av gjøre­mål og oppgaver. Vi handler, tenker, snakker, føler og beveger oss innenfor disse rammene og de fastsetter rammene for hva vi driver med og hvem vi er.

Men når vi sover frikobles vi fra alt dette.

Tingenes speilbilde

Ved å ­insistere på egen slummer skaper Ytterstad et allment bilde på hvil­ens betydning som, satt opp mot de diskrete restene av dagens aktiviteter (tingene på bordet), minner oss om vår egen søvn og hvor viktig den er som avkobling fra alskens oppgaver. Men også hvordan søvnen slekter på andre steder og andre tilstander, hvor vi kan være i fred, stå stille.

Gallerirommet er, slik sett, i slekt med søvnen. For kunsten abstraherer, den trekker ting ut av den konteksten som vanligvis gir dem retning, for at vis skal studere dem som speilbilder av seg selv. I denne utstillingen er motpolen til søvnen tingenes stillstand. Ett av verkene består av tre driller er kjørt gjennom veggen så boret synes på den andre siden. Et annet viser en maskin som skyter slike leir­duer man øver seg på presisjonsskyting, men her står det stille, med knuste biter fra leirduer rundt seg (og merker i veggen fra utskytninger). I det siste rommet ser vi en klynge paraplyer hektet sammen så de danner en slags globus spent opp med vaiere så den «svever» i rommet. Men paraplyene beskytter ikke velfriserte hoder for regn, drillene lager ikke hull for hyller eller speil og leirduene svever ikke i luften så skyteglade kan få trent sin koordinasjonsevne.

Tingene fryser, blir et bilde, de flyttes til et sted – gallerirommet – hvor vi kan betrakte dem utenfor funksjonalitetens regime; og slik får vi både tid og rom til å tenke over hva disse tingene egentlig er, og hvordan dette kan kaste lys over oss som bruker dem.

Stillstandens tenkepause

Det er først når aktiviteten stopper opp det blir klart hva vi egentlig driver med, skrev filosofen Martin Heidegger i Væren og tid (1927). Når hammeren – for å bruke hans eget eksempel – er i orden forsvinner den så og si i det vi bruker den til, den blir usynlig fordi den gjør det den skal. Når den knekker, derimot, settes verden på pause: vi må se oss om etter en ny hammer ­eller finne noe annet å banke med. Om vi stopper opp akkurat der, hvor tingen bryter sammen, kan vi også få øye på brukssammenhengen hammeren er en del av, sier filosofen. Vi kan se spikeren som skulle vært slått i veggen, men også hvordan den er knyttet til huset som er i ferd med å bygges – om det er det vi gjør – som igjen er forbundet med den beskyttelsen vi søker ved i det hele tatt bygge hus.

At ting stopper opp eller settes på pause – eller rett og slett bryter sammen – gir oss altså en unik mulighet til å tenke over hvem vi er og hva vi gjør. I denne utstillingen peker alt i retning av verdien av å verne om nettopp denne stillstandens refleksjonspotensial.

Hverdagens kvern

Å stoppe opp er blitt viktigere enn noensinne, i en hektisk verden med sin bedøvende strøm av inntrykk, distraksjoner, lyder og stemmer.

Midt i utstillingen står jo også et verk som utgjør en bråkete motpol til søvnens ro og tingenes pause: en gruppe trommer som spiller for egen maskin. Kunstneren har pønsket ut en algoritme som gjør at de ikke bare spiller, men bråker, maser, trenger seg på. Den automatiserte «musikken» manifesterer den mest enerverende delen av verden vi bor i; at det finnes maskiner og Software som kverner og går natt og dag i et bankende kjør uten at noen trenger løfte en finger. Men også at denne distraksjonsmaskinen – enten det er i form av pop-up-reklame, musikk du ikke har bedt om i offentlige rom eller push-meldingers pling på mobilen – truer den hvilen som gjør at vi kan tenke over oss selv eller tingene rundt oss når den settes på pause.

Heldigvis for oss finnes det steder som verner om pauseknappen; galleriet, kunsten. Og i denne utstillingen minnes jeg på nødvendigheten i stillstanden, verdien av å koble seg ut av hverdagens kvern av ting vi må gjøre.

Les mer om mer disse temaene:

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kunst