– Klimaendringene viser oss at vi bare har én planet, sier Tonje Vold.
Boka Å lese verden handler om å lese på tvers av nasjoner og kontinenter. Vi sitter i en sofa oppe på en slags hems i en kafé på Bislett, ikke langt fra OsloMet, der Vold er førsteamanuensis i litteratur- og kulturformidling.
Fagfeltet postkolonialisme har en historie som gjør det vanskelig å beskrive enkelt. Tradisjonelt har det allikevel vært definert som kulturstudier der maktforholdet mellom tidligere kolonier og kolonimakter står sentralt. Vold har spesialisert seg på verdenslitteratur og postkolonialisme i en årrekke, men er opptatt av hvordan faget har utviklet seg, og blitt mer åpent.
Nylig gav hun ut boka Å lese verden, der hun følger linjene i verdenslitteraturen, altså litteratur som ikke begrenser seg til vestlige perspektiver og erfaringer, fra Robinson Crusoe (1719) fram til Zeshan Shakars populære, norske roman Tante Ulrikkes vei fra 2017.
Natur og menneske.
Vi skal snakke mer om Tante Ulrikkes vei, men vi begynner med det vanskeligste.
To ord: økokritikk og interseksjonalitet. Begge begrepene er viktige i Volds bok.
Det første handler om relasjonen mellom menneske og natur i litteraturen. Det andre handler om hvordan ulike sosiale kategorier, som kjønn, legning, etnisitet, religion eller klasse virker sammen og påvirker både enkeltmennesker og kultur.
– Hvor møtes postkolonial teori og økokritikk?
– En ting er at økokritikken har oppstått i vesten, og står i fare for å overse globale perspektiver. Det kan litteratur fra sør klargjøre. Det andre er at postkolonialisme i veldig stor grad også handler om forholdet mellom menneske og natur. Fordi kolonialiseringen av et landområde endret forholdet mellom menneske og natur på det stedet. Det hjelper økokritikk oss å se.
Vi er alle del av samme verden, som kan deles inn og kategoriseres på ulike måter. Denne kategoriseringen har imidlertid ført med seg mye undertrykkelse og fiendeskap.
– Kan litteraturen vise oss nye måter å tenke om dette på? Det er nærmest essensen i boka, og ligger også bak å trekke inn økokritikk for meg, sier Vold.
Ikke helhetlig.
Det går to historiske linjer gjennom boka. Den ene handler om skjønnlitteratur, den andre om teori.
– Den teoretiske linjen går fra avkolonialiseringen, særlig etter andre verdenskrig. Noe av det jeg prøver å gjøre er å vise mange forskjellige postkoloniale lesninger, vise variasjonen i fagfeltet, og utviklingen, sier Vold.
Hun mener at en del av fagfeltet har fokusert på skillet mellom kolonimakt og koloni, men at dette er en todeling av verden som ikke gir et helhetlig, dekkende perspektiv.
– Verden er delt opp på andre måter, også. Verdenslitteraturteori er også et forsøk på å gå forbi en todeling av verden. Det er for eksempel friksjon også mellom disse to retningene, men jeg tror at de perspektivene kan utfordre hverandre.
«Innvandrerromanen».
Tilbake til Tante Ulrikkes vei.
I Å lese verden skriver Vold om mottagelsen av romanen i 2017. Hun så det hun kaller en ambivalens hos kritikerne til å karakterisere den.
– Ideen om en nasjonallitteratur har vært veldig sterk i Norge, knyttet til det norske språket og den norske historien som én ting. Men Norge er jo ikke sånn. Det nasjonale er jo brutt opp av en rekke internasjonale trekk, og folk har forskjellige bakgrunner.
Litteraturen vil naturligvis reflektere disse bakgrunnene og brytningene. Allikevel spør Vold seg om forfattere med minoritetsbakgrunn er blitt behandlet som noe fremmed, eller om det er mangel på interesse.
– Stadig vekk omtales bøkene som om de var først av sitt slag. Det synes jeg er veldig merkelig, fordi det er en større tradisjon for norsk sakprosa og romaner som handler om diaspora og utvandring fra minoritetsperspektiv enn kritikken nevner.
Forskerens makt.
I Tante Ulrikkes vei får en forsker to unge gutter på Stovner, Mo og Jamal, til å fortelle sine historier. De to jevnaldrene guttene svarer på spørreundersøkelsen «Kartlegging av hverdagen til unge i Groruddalen», og det er slik vi som lesere blir kjent med dem. Mens Mo svarer i et presist, velformulert språk over e-post, snakker Jamal fritt inn i en diktafon. Forskeren framstår imidlertid som en instans som ikke griper inn, ikke svarer tilbake, ikke har noen relasjon til dem han forsker på.
– For meg er det gripende på forskjellige måter. Det er så utvendig. Når vi leser, kan vi lett glemme at fortellingene er svar på spørsmål noen har stilt, fordi det aldri er noen som følger dem opp. Mo og Jamal får ingen respons, annet enn at det purres på dem på et tidspunkt.
Vold leser dette som en ubehagelig påminning på forskningens makt.
– Vi kan gå inn i andres liv og hente ut deres erfaringer, uten å gi noe tilbake. Dette er jo fiksjon, men inntrykket som skapes er både et vell av ulike erfaringer, og at de unges ønske og innsats for å bli hørt, ikke blir møtt.
– Berører det fagfeltet ditt, også?
– Ja, definitivt. Det berører det å sette andres erfaringer inn i rammer, slik all forskning på sett og vis gjør, enten det er sosiologi, historie eller litteraturstudier. Man tar brokker og biter og putter det inn i en egen analyse, som gjør at man hele tiden står i fare for å forenkle og tilpasse informasjonen man får til sine egne ideer.
LES MER: Jan Wagner vil ha oss til å se verden på nye måter, gripe friheten, og gjøre det umulige mulig.
Hva er viktig?
Det er ikke til å komme forbi at litteraturen like gjerne kan ha bidratt til å trekke opp skillelinjer som å løse dem opp. Alt som ikke er vestlig har, også i deler av litteraturhistorien, blitt framstilt som noe fremmed og noe definitivt «annet».
– Hvordan komme forbi et slikt syn på verden?
– Vi må lese litteratur fra ulike steder. Og vi må se på hvordan forskjeller ikke bare går på tvers av etnisitet, og undersøke når hvilke forskjeller er relevante, hvis de i det hele tatt er det. Vi er kvinner, menn, kristne, muslimer, ateister og så videre. Spiller det en rolle? Det er ikke viktig i enhver sammenheng, men noen ganger. Hvis noen for eksempel er blitt utsatt for rasisme, er det viktig å se på bakgrunnen for det, men delt eller felles etnisitet vil ikke alltid være det viktigste, selv da. Klasse og kjønn kan spille inn, og kontekst.
Igjen bruker Vold Tante Ulrikkes vei som eksempel på hvordan interseksjonalitet kan forstås i litteratursammenheng.
– Den viser gjennom gutteparet at erfaringen av å være minoritet i Oslo, på Stovner, ikke er én ting. Det er også en bok om maskulinitet, om øst-vest skiller i Oslo, om å være ung på 2000-tallet, og hvordan 11. september påvirket oss forskjellig, sier hun.
---
Postkolonialisme
- Kulturstudier der maktforholdet mellom tidligere kolonier og kolonimakter står sentralt.
- Viktige premissleverandører innen faget har vært Edward Said, Michael Foucault, Franz Fanon og Gayatri C. Spivak.
- Tonje Vold er Førsteamanuensis i litteratur- og kulturformidling på OsloMet – storbyuniversitetet, og arbeider blant annet med postkolonial teori, verdenslitteratur og norsk og sørafrikansk samtidslitteratur.
---