Vennskapsbånd ledet inn 
i terrorkrig

I dag er én av dem bekreftet død, én har ikke gitt livstegn fra seg siden i fjor – den tredje soner en dom på åtte år for deltagelse i en terrororganisasjon og terrorforbund.

Som VG-journalist fulgte Erlend­ Ofte Arntsen rettssaken mot én av dem, Sammiulla, i juni i fjor. Der ble det i bevisførselen presentert en lang rekke chatte-
meldinger mellom ham og kameratene­.

– Det som åpenbarte seg, var vennskapsbåndene mellom ungguttene. Den historien ville jeg gå dypere inn i, sier Ofte Arntsen, som bruker chatte-dialogene som et viktig element i boken.

Han bestemte seg for å gå tilbake til barndom og oppvekst. Hva var det som førte kameratgjengen fra en norsk småby inn i islamistisk radikalisering der de endte opp som jihad-krigere?

– Jeg fikk behov for et større innblikk i det indre livet til disse Fredrikstad-jihadistene – et forsøk på menneskeliggjøring. Det blir for enkelt å bare kalle dem terrorister. Med det ­ utgangspunktet kommer vi ikke videre i forståelsen av hva som førte dem til IS-fronten, sier journalisten og forfatteren.

LES OGSÅ: Syria-konflikt­ skaper litteratur­flom

Lediggang

Totalt elleve syria­farere er rekruttert fra bydelen Lisleby i Fredrikstad, det mest innvandrertette området i byen. Fremmedkrigerne konsentrerer seg om tre av dem.

– Hvilke fellestrekk har du funnet hos disse ungguttene?

– De har sosioøkonomiske fellestrekk, mer enn halvparten hadde falt ut av videre­gående skole og ingen av dem hadde fast jobb. Lediggang og rotløshet var stikkord for tilværelsen deres da de tok bestemmelsen om å dra til Syria. De var sosialt marginalisert, men familiebakgrunnen var ulik. Abo kom fra en familie som hadde stilt opp, men han kom fra et krigsherjet Tsjetsjenia. Han ble kjempeskuffet over å ikke komme inn i det norske forsvaret, han ville åpenbart kjempe for sitt nye hjemland. Denne avvisningen lå også til grunn da han få måneder etter gikk inn i en opprørsgruppe i Syria for blant annet å kjempe­ mot Assad. Det sier noe om hvor impulsiv en slik avgjørelse kan være, sier Ofte Arntsen.

LES UTDRAG FRA BOKA PÅ VERDIDEBATT: Kom fort, bror, kom!

Den ideologiske og religiøse­ dragningen mot IS-kalifatet blir etter hvert avgjørende for flere av dem.

– Men i begynnelsen var begrunnelsen om å hjelpe syrerne i kampen mot Assad-regimet tydeligere. Det var lettere å fortelle at man ville hjelpe enn at man ville kjempe for et kalifat.

LES MER: Lars Akerhaug: Alt sviktet da norsk Kenya-terrorist ble radikalisert

Grenseløshet

Torleif, som ikke har gitt livstegn fra seg det siste året, og antas død, var den eneste norske konvertitten blant dem.

– Han hadde en oppvekst preget av grenseløshet, ifølge en rekke ulike kilder jeg har snakket med. Hans møte med islam, gjennom muslimske kamerater, tilbød plutselig et tydelig rammeverk for livet hans. Han var på leting etter en ­mening med livet, som mange kan kjenne seg igjen i, og her fikk han et sett av regler som ga ham mulighet til å navigere mellom rett og galt. Han hadde en radikal, vekkelsesaktig omvendelse. Det rotløse livet ble erstattet av en pliktoppfyllende tilværelse med rituelle regler, bønnetider – og islamsk klesdrakt, forteller Ofte Arntsen.

Før han halvannet år senere tar bestemmelsen om å reise, vingler han likevel mellom et liv på byen og en dydig, regelstreng muslimsk tilværelse.

– Han ble ikke hjernevasket, men påvirket av kameratene som etter hvert havnet i Syria. Det er de sosiale relasjonene og de sterke vennskapsbåndene mellom disse kameratene som er utløsende for den dramatiske bestemmelsen om å bli fremmedkriger. Uten de bånd­ene ville trolig ingen av dem reist til Syria, sier han.

LES MER: Med dataspill og sosiale medier bygger den islamske staten sitt imperium

Kameratgreie

Når unge frustrerte menn presenteres for en ideologi som «har løsningene», kan radikalisering spre seg som en kameratgreie, uten at det er ideologisk styrt av noen fra en terrorgruppes toppledelse, mener forfatteren.

– Hvor sterke slike vennskapsbånd kan påvirke rekruttering­, er en realitet av kjøtt og blod. Slike sterke relasjoner­ viste seg også helt avgjørende for de gjenværende­ kamerater og familie, når deres­ nærmeste valgte å gå inn i en terrorgruppe.­ Det er det som gjør sterkest inntrykk etter møtet­ med disse menneskene­, sier han.

Han unngår betegnelsen ­terrorister, og omtaler alle med fornavn.

– Vi må utforske menneskeligheten, på godt og vondt. De får tre frem som enkeltindivider, ikke som ansiktløse medlemmer av IS. Forblir de bare det, vil vi ikke være i stand til å hindre andre i å ta de samme valgene, sier Ofte Arntsen.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Mindre rekruttering

Totalt regner man med at det har vært 90 norske fremmedkrigere i Syria. 20 er døde og 30 er tilbake i Norge. I dag er cirka 40 fortsatt i Syria og tilsluttet IS, derav ti kvinner.

Ofte Arntsen mener rekrutteringen til Syria har avtatt det siste året.

– Men de grusomhetene som rapporteres fra Syria nå, vekkes bekymringen for at flere­ kan ønske å verve seg til ­ekstreme, islamistiske opprørsgrupper. I 2011 begynte det med at man skulle engasjere seg for å hjelpe sivilbefolkningen mot Assads overgrep. Så kom ideen om kalifatet – og det ble til en krig mellom IS og verden. Nå øker grusomhetene mot folket igjen, og det kan være rekrutteringsfremmende for terrorgrupper med islamistisk ideologi, men ikke nødvendigvis IS, mener Erlend Ofte Arntsen.