Vekkelses-klassiker vises ikke i Norge

29-åringen Aretha Franklin var allerede en lysende stjerne på soul og R & B-himmelen, da hun spilte inn albumet som skulle gå inn i både gospel og musikkhistorien som et av de aller største. Publikummet i New Temple Missionary Baptist Church i Los Angeles to januardager i 1972, var en blanding av stort sett svarte menighetsmedlemmer og naboer, og et knippe artister og bransjefolk som visste hva som skulle skje.

Stemningen var på forhånd ladet, som om det brygget opp til tordenvær. Dette var ikke en vanlig gospel-innspilling, det var Arethas hjemkomst fra pop og soul-musikk til gospelmusikk, som flere kirkefolk fryktet hun hadde forlatt for godt. Blant de mange svarte i benkeradene, satt også Rolling Stones-medlemmene Charlie Watts og Mick Jagger (de spilte like etterpå inn det gospel-soul-inspirerte Stones-albumet Exile On Main Street). Noen danset, andre rakte hendene mot Gud, de fleste gråt. Vekkelsesstemningen var til å ta å føle på.

– Det er jo vekkelsesstemningen som er selve drivkraften har. En kraft som treffer treffer oss, enten vi er troende eller ikke. Aretha Franklin viser på Amazing Grace en uforfalsket og genuin gospel-utfoldelse, som er en gave til alle som liker slik rootsmusikk, sier forlagsredaktør i Aschehoug og mangeårig musikkjournalist Øyvind Pharo.