Vekkelses-klassiker vises ikke i Norge

29-åringen Aretha Franklin var allerede en lysende stjerne på soul og R & B-himmelen, da hun spilte inn albumet som skulle gå inn i både gospel og musikkhistorien som et av de aller største. Publikummet i New Temple Missionary Baptist Church i Los Angeles to januardager i 1972, var en blanding av stort sett svarte menighetsmedlemmer og naboer, og et knippe artister og bransjefolk som visste hva som skulle skje.

Stemningen var på forhånd ladet, som om det brygget opp til tordenvær. Dette var ikke en vanlig gospel-innspilling, det var Arethas hjemkomst fra pop og soul-musikk til gospelmusikk, som flere kirkefolk fryktet hun hadde forlatt for godt. Blant de mange svarte i benkeradene, satt også Rolling Stones-medlemmene Charlie Watts og Mick Jagger (de spilte like etterpå inn det gospel-soul-inspirerte Stones-albumet Exile On Main Street). Noen danset, andre rakte hendene mot Gud, de fleste gråt. Vekkelsesstemningen var til å ta å føle på.

– Det er jo vekkelsesstemningen som er selve drivkraften har. En kraft som treffer treffer oss, enten vi er troende eller ikke. Aretha Franklin viser på Amazing Grace en uforfalsket og genuin gospel-utfoldelse, som er en gave til alle som liker slik rootsmusikk, sier forlagsredaktør i Aschehoug og mangeårig musikkjournalist Øyvind Pharo.

LES MER: Be som Aretha Franklin

Gospel til folket

Pharo minner om at soul-artisten Aretha Franklin var enormt populær som sekulær artist, da Amazing Graze ble gitt ut for 48 år siden. Samtidig var soul-musikken, hvor hun var dronning, på denne tiden i ferd med å bli mer funky, mener han.

– Det kan virke som gospel-comebacket hennes, hvor hun går tilbake til musikken hun vokste opp med, kom i riktig tid. Med Amazing Grace fikk gospel, som inntil da i stor grad hadde vært en nisjésjanger, et større publikum. Aretha Franklin brakte gospel ut til hele folket, sier Øyvind Pharo.

Tekniske problemer

Grunnen til at den filmatiserte delen av den legendariske gospel-konserten/innspillingen ikke foreligger før over 46 år etter at de ble tatt opp, skyldes dels tekniske problemer: Under opptaket var ikke musikken og filmen synkronisert, og det misforholdet fikset man ikke sånn uten videre på den tiden. Da det tekniske var blitt ordnet, og dokumentaren var klar for å bli vist på filmfestivaler i 2015, satte hovedpersonen selv ned foten, uten at hun ga noen forklaring. Noen har hevdet det var fordi Aretha var redd for at det visuelle skulle forstyrre det musikalske.

LES OGSÅ: Enklere å snakke om sammenhenger mellom musikk og tro

Uforståelig

Wesley Morris i The New York Times hevder i sin anmeldelse av filmen, etter en forhåndsvisning i desember i fjor, at den er blant de beste innen sjangeren. «What guides the album is the spirit. What guides the filmmaking is a generosity of spirit, of forgive me, respect.».

Ifølge Nordisk Films administrasjon i Oslo, har ikke den kritikerroste dokumentarfilmen noen distributør i Norge, og vil derfor heller ikke bli vist her i landet. Europeiske land som vil vise filmen er Nederland, Frankrike, Irland, Storbritannia og Tyskland.

– At en slik film ikke blir vist i Norge er fullstendig uforståelig. Aretha Franklins posisjon som sanger og artist er ubestridt, så her vil jeg tro det er noen folk i filmbransjen som børe skjerpe seg, sier Øyvind Pharo.

Inn i hjerterota

Gospel- og soulsanger Grethe Svensen legger ikke skjul på at Aretha Franklin og albumet Amazing Grace har vært en stor inspirasjon og betydd mye for henne.

– Stemmen og uttrykket hennes treffer meg langt inn i hjerterota. Jeg vokste opp med musikken hennes, og føler meg beæret som har fått høre stemmen og sangene hennes i så mange år. Da jeg for ikke så lenge siden så opptaket med henne fra Kennedy Center i Washington i 2015, fikk jeg gåsehud av å se og høre den 70 år gamle kvinnen ose av musikalitet og trygghet, mens publikum var ekstatisk. Heldigvis lever hennes guddommelige stemme videre.

LES OGSÅ: – En soulsanger på et nivå få andre er i nærheten av