Varmt og klokt om stillhet

De siste årene har vi sett flere bøker om stillhet, både her i Norge og internasjonalt. Ikke så rart, egentlig, for vi lever i en tid med mer støy enn tidligere, særlig når det gjelder informasjonsmengde og mediekilder. Og, kanskje enda mer, hvordan reklame i alle mulige former ønsker å nå oss, uansett hvor vi måtte befinne oss.

Kjell Arnold Nyhus' siste bok er et fint tilskudd i denne bokfloraen.

Nesten stille

Nyhus' jobber til vanlig som fengsels­prest i Hamar, men med denne boka har han – som tittelen forteller oss – søkt stillhet i 40 døgn på sin egen hytte. Nyhus går inn i en stolt tradisjon av folk, stort sett menn (!), som trekker seg tilbake fra kjas og mas for å finne ut av hva som egentlig betyr noe og hvem de er. Slik formulerer også forfatterens forgjenger Henry David Thoreau det i Walden – livet i skog­ene, en bok Nyhus stadig kommer tilbake til.

Men er det egentlig stillhet det er snakk om? Forfatteren innrømmer selv at stillheten er en fiksjon. Slik sett kunne bokas undertittel heller vært «En fortelling om ro og tilbaketrekning», for det er jo det denne teksten faktisk er. «Stillhet handler derfor ikke om fravær av lyd, men fravær av oppmerksomhet», skriver Nyhus, under en diskusjon av musikeren og kunstneren John Cages erfaringer med lyd og oppmerksomhet.

Reise mot ro

Hva finner Nyhus ut? Det lar seg ikke sette på en enkel formel. Snarere enn å gi noen konklusjon på dette spørsmålet, er boka en essayistisk og dagbokaktig reise i ønsket om å finne ro. Det er også det som gjør at 40 dager og 40 netter fungerer så godt. «Tankene kverner og jeg lar dem få kverne», som han formulerer det. Det er intet punktum i tankerekken. Han vil heller ikke «skjule seg bak andres tanker», selv om han stadig vekk siterer andre skribenter og tenkere. «Jeg vil prøve, smake og kjenne selv.»

Denne holdningen er fruktbar, for slik kommer Nyhus tett på livet, på det han faktisk foretar seg og stemningene han befinner seg i. Han lar seg ikke fange av høytflygende grublerier, men er hele tiden tett på hverdagen: Vi får eksempelvis høre om et bestemt tre han liker å valfarte til og den blå fuglen han finner der, men også enda mer alminnelige ting som hans enkle middager; gjerne bare egg og baconskiver dandert på et par knekkebrød.

Oppmerksomhet

Dermed søker kanskje forfatteren oppmerksomheten mer enn noe annet:­ Et sted hvor han legger merke til det som skjuler seg under flaten av det vante. Slik, ved å legge merke til de lydene som ofte forblir skjult, forsøker han å trenge inn til hva ting er i seg selv uten at de må forklares av nytte eller en på forhånd gitt oppfatning av hvordan ting henger sammen. Oppmerksomheten står i ledetog med tålmodigheten og peker i retning av en, i positiv forstand, svekkelse av jeg-bevisstheten. Ved å ikke tenke så mye på seg selv, kommer andre deler av verden til orde som ellers forblir tyste.

Middagsdemonen

Særlig ett parti i boka ble jeg hengende fast ved; Nyhus' refleksjoner rundt dødssynden acedia, som gjerne oversettes med sløvsinn, kynisk likegyldighet eller bare en ­manglende evne til å la seg berøre av noe. Denne synden gir et blikk på vårt mentale liv som ikke moderne diagnosesystemer klarer å fange opp. Det er for eksempel ikke tristhet som preger denne tilstanden, ei heller depressive svingninger. Snarere er det snakk om «middagsdemonen» (som acedia også kalles) som kommer snikende midt på dagen og vil rive oss vekk fra alt som betyr noe for oss. Den vil lede oss til slumring på sofaen, tanketom nett-surfing og likegyldighet. Acedia er «ikke-omsorg, underforstått: for sitt eget, for egen person», skriver Nyhus.

Det ligger en viktig distinksjon her mellom den tankeløse stillheten og ataraxia, den ­antikke dyden som Nyhus beskriver som «frydefull ­resignasjon» eller «uforstyrret sjelero». For det å slippe til en annen verden enn sin egen er selve forutsetningen for en tålmodig og årvåken oppmerksomhet. Og det er nettopp den siste varianten Nyhus er på sporet av i denne boka.

Religiøs åpenhet

Nyhus er jo prest og hans søken etter seg selv er bare den ene siden av en søken etter noe guddommelig. Det jeg har sans for i denne doble fordypelsen, er at forfatteren på ingen måte er misjonerende, han vil ikke overbevise leseren om sin tro, men søker Gud på samme måte som han søker stillheten; ved å tømme seg selv, blir han et medium for lyder og virkeligheter utenfor seg selv. Nyhus skriver godt, inderlig og reflekterende, og boken er en fremragende refleksjon rundt stillhetens vesen og veien dit.

Men jeg savner et par ting på slutten: Det er en nabo på fjellet, en afghansk flyktning, som bor rett ved ham. Han forstyrrer forfatterens eremitt-tilværelse med sine problemer, men kanskje han bør rykkes ut av det kontemplative liv for å finne stillhetens mening? Det ligger­ et omriss til et større prosjekt her i møtet med flyktningen­ som også knytter an til fengselet forfatteren jobber i, men dette sier han forunderlig lite om.

Hva er forbindelsen mellom det aktive, politiske livet og det kontemplative? Mellom å ha frihet og være frarøvet den? Her kunne Nyhus utfordret seg selv noen hakk, syns jeg. Ikke minst siden de 40 døgnene er markert på omslaget ved «riss i veggen» lik dem vi kan se i en celle. Men det blir kanskje neste bok?