Våker over løftene

Mai 1968: Opprøret raser ikke bare blant studentene ved de store, franske universitetene. Tre mil utenfor Paris, ved klosteret og presteskolen Saulchoir, heises det røde flagget, og de unge går til streik.

– Allerede siden september 1967 hadde det vært en reformbevegelse innad i ordenen. Så skjer dette i Paris, minnes ­Bernard Durel, som våren 68 var en av lederne blant studentene ved Saulchoir.

Men få hadde gjettet fortsettelsen. Den spavendingen som 1968 markerte i det franske samfunnet, var også en enorm omveltning av ordensvesenet. Hverdagslivet i klosteret forandret seg. Og snart skjedde det mange­ har omtalt som et eksodus. ­Ordenen har aldri helt kommet seg igjen etter mannefallet som inntraff på denne tiden.

– Selv i dag er jeg overrasket når jeg tenker tilbake. Hva var det egentlig som hendte, som førte­ til at så mange – og så raskt – kunne forlate oss? spør Durel, som er en kjent retrett-leder og «vismann» både i Frankrike, og blant mange skandinaver.

Soldater

Hele mosaikken er fortsatt vanskelig å se. Men bit­ene kan han fortelle om når Vårt Land møter ham hjemme i klosteret i Strasbourg. Og en av dem er Saulchoir. De var 80 studenter her på 60-tallet – 130 med ­lærere og andre – som levde mile­vis unna gatekampene i ­Latinerkvartalet. Kanskje nettopp derfor kunne studentopprøret slå rot. Mange av de unge i klosteret ønsket å leve et mer aktivt liv, ute i samfunnet. Og de var kritiske til at ting knapt hadde forandret seg på mange hundre år i ordenen. Nå krevde de forandring. De ville de ikke bare sitte og høre på forelesninger ute på landet.

Forsto lederne deres sak? Noen gjorde, men langt fra alle. Saulchoir var delt i to grupper, mener Durel, og sier krigen i ­Algerie er en nøkkel til å forstå: Fra 1954 til 1962 måtte de fleste­ unge franske menn avtjene ­militærtjeneste her.

– De fleste av studentene hadde­ vært soldater, og mange hadde vært gjennom tortur og forferdelige ting, bar med seg sår og tunge erfaringer. Mange av samtalene mellom studentene handlet om dette. Men lærerne våre og de eldre brødrene forsto det ikke. De hadde ikke de samme erfaringene, og levde i sin egen verden, sier han.

Kloster med barn

Året etter­ beslutter dominikanerne å stenge­ Saulchoir. Lærere og studenter flytter nå til mer sentrale omgivelser i Paris, men langt fra alle blir med. Samtidig starter reformer som griper inn i selve livsstilen. Durel husker noen småting, som at de droppet den lange kveldssamlingen i kapellet, og i stedet kunne være ute på kvelden, eller se på nyhetene. Men viktigere var det at mange ønsket å flytte i mindre kommuniteter: Tre-fire brødre delte en leilighet, hadde vanlige jobber, og levde blant folk – slik de opplevde at de var kalt til.

Men så begynner brikkene å falle. Tidlig på 1960-tallet hadde de vært 600 brødre i provinsen Durel hørte til. Innen 1976, var 100 av dem borte. De fleste hadde­ giftet seg, og stiftet familie.­

– Mange fortsatte å bo sammen. Men nå med koner og barn. Det ble som små, dominikanske klostre, sier Durel, og sier det er tankevekkende hvordan hele systemet kunne begynne å skjelve på så kort tid.

– Våren 68 kom som en ­eksplosjon, som rammet alle ­institusjonene i samfunnet. Hele systemet mistet sin stabilitet. Jeg tror at når man begynte å prøve ut ting, og diskutere og reflektere over «hvorfor gjør vi det slik?» så oppdaget man at selv en institusjon som var 800 år gammel, egentlig var svakere enn man hadde trodd.

LES MER: Aktivismen som ble fortiet: katolsk ungdomsbevegelse og 1968

Svensk lærdom

Selv flyttet han til Sverige i 1971. De var egentlig fire som skulle dra. To av dem kom aldri. En ga opp etter ett år. Durel sto alene igjen, men gjorde snart et par oppdagelser. I Sverige ble han kjent med zen­meditasjon og økologibevegelsen – det satte kurs for livet hans videre som meditasjonsleder. Nå så han også kloster­livet utenfra. 70-tallet var hippiekollektiv­enes tidsalder. Og noen av dem kom på besøk til Rögle kloster, et nonne­kloster utenfor Uppsala,­ der Durel oppholdt seg. Her ville­ de plukke opp tips. En av de tingene de festet seg ved, var at nonnene møttes flere ganger om dagen i kapellet.

– De så at det var en grunn til at man i klosteret gjorde noe sammen som ikke er lønnsomt i vanlig forstand, sier Durel, som også mener de svenske eksperi­mentene viste at et par av de ­andre gamle klosterreglene kanskje ikke var så dumme likevel:

– Fremfor noe så jeg at det var er en grense mellom et kollektiv der det finnes barn og ikke.

– På hvilken måte?

– Er det bare voksne, kan de prøve seg frem, og ta risiko. Men man kan ikke det hvis det er barn involvert. Det må fungere, ikke minst med økonomien. Jeg tror det handler om tidsbegrep. Har man ikke barn har man en annen tidshorisont.

Slutt?

Hjemme i Frankrike begynte krisen å bli dypere. Hver eneste måned fikk Durel beskjed om at en av brødrene hadde trådt ut. Samtidig var det færre som søkte seg til ordenen. Han husker han tok seg selv i å tenke «nå er det slutt – hvis alle forsvinner, må vel jeg også gjøre det».

– Hvorfor ble dette plutselig en så utenkelig livsform for folk?

– Det skjedde jo ikke over natten. Men... Jeg kan gi ett svar. Da jeg kom til novisiatet, var det mange av de andre bare 17 år gamle. Hvilken erfaring hadde de? Skole, familie, ja, men knapt noe annet. Da krisen kom, tror jeg mange av dem oppdaget at de egentlig aldri hadde reflektert skikkelig over sin sak, hva det betød å ikke gifte seg eller få barn. Selv hadde jeg kjempet. Jeg var 24 år og ferdig utdannet­ ­ingeniør da jeg gikk inn. Og under­veis var jeg også mye fram og tilbake. Derfor ble det ble det så overraskende for meg å se at andre ikke hadde tenkt gjennom ting. Dette var jo unge, dyktige menn. En elite, kan du si. Hvordan kan det ha seg at så mange av dem gikk ut på så kort tid? Det tror jeg kommer til å forbli et åpent spørsmål resten av mitt liv.

Moratorium

Først på 80-tallet landet han, og visste at dette var «hjemme».Han kom tilbake til Frankrike i 1983, og tok nå opp igjen kontakten med mange av de som hadde forlatt ordenen. Han snakket med konene og barna­ deres. Mange hadde gode liv. Andre angret seg. Durel har tenkt mye på hva fellesskapet kunne gjort annerledes.

– Jeg mener vi burde funnet et moratorium.

– Hva betyr det?

– Det er et begrep fra jussen. Når man fatter en beslutning, fra å renovere huset til å inngå en skilsmisse, men så blir usikker, da bestemmer man seg for å vente­ litt. Legge ballen død. Vi burde vært utrustet institusjonelt for å kunne si «ok, vi lar ting være som de er, du lever sammen med en kvinne, men vi fatter ingen beslutninger nå, men lar fremtiden være åpen».

– Det er jo et tankeeksperiment, men jeg tror det kunne vært en vei, legger han til, og forteller om lignende problemstilling som han har møtt hos ekte­par når han har holdt kurs og retretter. Par som egentlig har bestemt seg for å gå hvert til sitt, har tatt en pause, for deretter å finne tilbake til hverandre.

– Den løsningen blir vel litt vanskeligere i det du ser på et ekteskap eller en prestevielse som et sakrament?

– Naturligvis. Men med 1968 ble alt et kaos. Alle regler og ­måter å gjøre ting på ble snudd, og det skjedde på så kort tid. Det var ingen ting som stemte ­lenger. Jeg tenker fortsatt at det ble tatt for mange forhastede beslutninger. Ikke bare i klosterlivet, men overalt. Det rådde en atmosfære, en som jeg tror hadde mye med kapitalismen å gjøre: Bilen er slitt, så du bytter den. Og du bytter jobb, og hus – og ektefelle. «Det går ikke – så vi skiller oss». Men etter en stund, begynner man å se at det kanskje ikke var så lurt likevel. Når jeg senere har viet barna til denne generasjonen, merket jeg hvor nøye de derimot var med å ta seg tid. Fordi de hadde lidd under det som hadde hendt, sier han, og trekker en slags konklusjon:

Tredje vei

– Det er som at man mange år senere begynner å se at dette med å slutte en pakt – å gi et løfte – ikke er så lett, men at det kan være verdt det.

– Men i dag er vel situasjonen at ingen tør å gi et løfte, og i hvert fall ikke gifte seg?

– Ja. Det er neste skritt. Men jeg tenker at det er bedre. Det er bedre er å se klart og tydelig at alt er skjørt, at man ikke kan regne med noen fasthet. Det er ikke paradis. Men det er i hvert fall en realisme i det. Når jeg tenker på mine foreldres ­generasjon, var trofasthet for dem det samme som kontinuitet. Du skrev deg inn i hæren, du stiftet familie, og så var løpet lagt. Jeg har problemer med den holdningen. Steg to blir da «vi prøver i to år – deretter skilles vi». Men jeg tror det også finnes et tredje steg, markert av en lengsel etter fasthet, etter å være i tiden. Den tror jeg finnes i alle menneskers hjerter. Men det er ikke det samme som verken første eller andre steg. Det er verken å klamre seg fast, eller å slippe, men å lete etter en tredje løsning. De to første er egentlig en løgn. Dette betyr at bak alt som skjedde i 68, i klosteret, ja i hele samfunnet, så utspilte det seg en dypere krise, en komplisert krise som handlet om menneskesyn.

LES OGSÅ: Kristne radikalere omfavnet Marx

Levende ord

25. mars i år var det 50 år siden han ble presteviet. Men han er blottet for nostalgi. Durel sier «det var noe som tok slutt med 68», og mener vennen og sosiologen Bruno Latour har satt fingeren på det når han skiller mellom ord som informasjon og ord som transformasjon.

Den siste forståelsen av ordet­ finnes både i kjærlighetsspråket og det religiøse språket. Men dette glemmer vi lett i all vår ­rasjonalisme, hevder Latour i en liten bok om «det levende ordet». Boken kretser rundt en fortelling. Et par har levd sammen lenge. Så spør den ene «elsker du meg?». Den andre svarer «Jeg sa det til deg i fjor». Rent teknisk er det ikke noe galt med svaret. Likevel er det helt feil.

– Anekdoten blotter den ­moderne måten å se på ordet på, der vi setter likhetstegn mellom ord og informasjon. Men et løfte er en helt annen måte å tale på. Jeg tror 68 avslørte krisen for det talte ordet. Og jeg spør meg: Er det fortsatt mulig å gi og holde et løfte i vår tid? sier Durel, og tar en kort pause.

– Jeg tror det er et nytt problem. Jeg tror ikke mine foreldre stilte seg det spørsmålet. For alle gjorde det jo. Knapt noen skilte seg.

Tillit

– Tror du selv det er ­mulig, å gi sitt ord?

– Det er mulig. Men... jeg tror egentlig at det bare er Gud som kan gi sitt løfte – og holde det. Vi er svake mennesker, og det går som det går. Vi faller og reiser oss.

– Så det er en illusjon?

– Jo... Og det er nettopp det som ble problemet. Med mindre vi også ser at det finnes mot. Og tillit. Jeg ser det når jeg har vigsler, at de som gifter seg stoler på at hvis det oppstår problemer, så vil de andre som er i bryllupet – ­familie og venner – stille opp. Vi må kunne stole på mer enn bare våre egne krefter, at vi kan få støtte utenfra. I et trosperspektiv handler det om både medmenneskelig støtte og støtte fra Gud.

Selvmord

– Det er likevel fascinerende at folk tør å love noe som helst.

– Ja, jeg deler det synet. Men ta Albert Camus. Han spurte «hvorfor tar ikke alle selvmord?». At vi ikke gjør det, må bety at vi tross alt stoler på oss selv – på mennesket.