Ut av hjemme­karantenens hamsterhjul

Under koronapandemien ­søker vi underholdning og kontakt med hverandre på nett for å komme ut av hjemme­karantenens hamsterhjul. Da er chatting og videokonferanser med venner og kjente­ blitt en gangbar løsning. De fleste av oss har de siste ukene også blitt kjent med «kjedebrevene» som deles på sosiale medier. Eksempelvis varianten hvor man skal legge ut syv favorittbøker og invitere en av dine venner til å gjøre det samme hver dag.

Det kan vel ikke bli kunst av noe slikt? Dét kan det, faktisk. Med en tvist.

Sosial kunst

De siste ukene har venner­ og bekjente av kunstneren Marianne Heier – på hennes oppfordring – lagt ut bilder av seg selv med en ­favorittbok på hodet, poserende som en statue i sitt eget hjem.

Performancen er ledsaget av følgende­ tekst: «1. Finn et rolig sted 2. Kle deg i noe «statueaktig» 3. Stå i contrapposto (en skulpturteknikk hvor kunstneren illustrerer den naturlige balansen i kroppen ved å bøye hoftene i en retning og beina i den andre retningen). 4. Ha din favorittbok på hodet 5. Lukk øynene 6. Konsentrer deg og tenk på den sjette kariatyden fra Akropolis som står på British ­Museum i London. Se for deg at denne fraktes hjem til Athen».

Verket er et såkalt «instruction ­piece», hvor kunstverket er betrakterens realisering av nevnte regler. I dette tilfellet er «museet» Facebook og Instagram.

Manglende søster

Karyatiden, som Heiers tekst forteller om, er en søyle formet som en kvinne, ofte i et ­antikk tempel – i denne sammenheng ­henvises det til den sjette karya­tiden som befant seg på Erekththeion-­tempelet på Akropolis–høyden i ­Athen. Hun ble fjernet av den britiske adelsmannen Lord Elgin for å utsmykke sommerstedet hans i Skottland. De resterende fem Karyatidene står der fortsatt.

Elgins kolonialistiske fremferd, hvor han forsyner seg av en annen kulturs arvegods for egen vinnings skyld, står i skarp kontrast til symbolikken i karya­tidene på tempelterrassen som – i det minste med våre dagers øyne – kan betraktes som et sterkt kvinnelig felles­skap frarøvet en medsøster.

Heiers kollektive performance ­inviterer til å gjenopprette balanse ­mellom kolonimakters brutale og selvrett­ferdige oppførsel og undertrykte ­regimers rettmessige kulturarv. En slik assosiasjonsbane berører også samholdet som trengs i alle sammenhenger – ikke minst i disse dager – for å stå i mot overmakt, arvede privilegier og rikingers eiertrang.

Rettferdighet og samhold

Den sjette­ søster er et samarbeid med Galleria Milano, som befinner seg i området som er blant de verst rammede stedene i verden. Slik knytter verket også an til det nødvendige samholdet med de mest utsatte i disse tider. Kunstfeltet er jo et av de hardest rammede samfunnsområdene: Mange mister livsviktig inntekt over natta, spesielt i områder som Nord-Italia. Ved å samle kunstfolket innenfor rammen av den tapte karyatiden skaper Heier et kulturhistorisk forankret, kunstnerisk fellesskap – et «vi» – med vilje, mål og synlighet.

Til forskjell fra nevnte deling av ­favorittbøker på Facebook (og lignende), er, med andre ord, Heiers verk langt mer enn tidsfordriv og digital pludring om hva man liker å lese. Det fletter sammen mange lag av menneskelig og kunstnerisk skjørhet til et både sympatisk og interessant bilde på solidaritet.

Kunst kan fungere på Facebook også.

LES OGSÅ:

• Kirken viser kunst om tro, overtro og myter

• Maler seg bak stereotypiene

---

Fakta:

---