Kultur

– Urealistisk, men viktig om bistand

Bistandsmiljøet dømmer Liberty som urealistisk. Men Afrika-veteran Svein Olaf Evjen Olsen advarer mot å avfeie serien fordi den er spissformulert.

Bilde 1 av 2

Mandag ble første episode av den nye, danske dramaserien Liberty sendt på NRK. Den tar seerne med til et bistandsmiljø i Tanzania på slutten av 1980-tallet. To skandinaviske familier er utstasjonert i byen Moshi. Hjemme i Danmark og Sverige er de vanlige middelklassefamilier, men i Afrika lever de et dekadent liv som såkalte expats. De er vestlige, bosatt i et fremmed land for en periode, og lever i en boble med egne tjenere og privatskoler.

Mens den ene familien preges av en nærmest naiv idealisme, preges den andre av utroskap, utallige glass med gin and tonic, og utnyttelse av asymmetriske maktforhold. I løpet av serien krysser familiene hverandres veier, og uansett hvor «snille» eller «onde» de voksne i utgangspunktet fremstår, ender de alle opp med å svikte barna.

LES OGSÅ: Bistand kan gi innpass i FNs sikkerhetsråd

«Møl»

Forventningene var høye i bistandsmiljøet. Men etter første episode ristet mange på hodet: «Møl», «ikke imponert», «gammeldags og outrert», «ikke verdt å kaste bort tiden på», var blant reaksjonene på sosiale 
medier da Bistandsaktuelt omtalte saken. Mange kjente seg ikke igjen i det lite flatterende portrettet av livet ute. Andre opplevde derimot at serien viste hvor mislykket skandinavisk bistands­politikk var.

Gøril Tomren, som har vært ute blant annet for Redd Barna,
 Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp og FN-organisasjoner, sier hun hadde gledet seg til
 å se serien, som er produsert 
av Danmarks radio (DR).

– Jeg tenkte «Å, så kult!». Og det var underholdende, det så ut som det var på 80-tallet, og du ble presentert for noen karikerte mennesketyper. Men det var fryktelig overdrevent, og det ga ikke noe realistisk bilde av et bistandsmiljø. Ja, alt som skjer i filmen kan ha skjedd. Det vet vi jo. Men det blir urealistisk når det pakkes inn i én episode på den måten, mener hun.

På spissen

Handlingen er hentet fra Jacob Ejerbos trilogi Liberty, Revolusjon og Eksil. De er inspirert av Ejersbos egen oppvekst som barn av bistandsarbeidere i Tanzania på 1970- og 1980-tallet.

Flere bistandsfolk som Vårt Land snakker med påpeker at mye har endret seg siden da. Ikke minst rammebetingelsene:

– Den gang var det mer vanlig med slike skandinaviske kolonier, der familier bodde i nærheten av hverandre. Men i dag er det i stor grad slutt på å sende ut eksperter, rollene er overtatt av lokale, sier NORAD-veteran Steinar Skjæveland som selv skrev bok fra sine utallige år i felten.

– Hva er førsteinntrykket ditt av serien?

– At ting er satt veldig på spissen.

Gøril Tomren har blant annet jobbet i Sør-Sudan, og sier vår tids bistandsmiljø heller ikke er rosenrødt. Hun nevner at Metoo-kampanjen viste at miljøet fortsatt har ting å ta tak i. Likevel er hun skeptisk til effekten av serien:

– Det skjer mye guffent. Men det som er positivt, er så mye større. Vi skal selvsagt være konstruktive, og våge å stille spørsmål, men vi må også være forsiktige, slik at folk ikke slutter å bry seg, sier hun.

LES OGSÅ: Vil sluse mer bistand rett til partnere i sør

Oppvekst

Svein Olaf Evjen Olsen i Norsk Folkehjelp har lest Ejersbos, og oppfordrer folk til å se serien med blikk for hva den forteller om bistandsbarna. En av hovedkarakteren i bøkene og serien er tenåringen Christian. Han rives mellom to kulturer, må
bytte skole, og har foreldrene som er delvis fraværende. Olsen er selv vokst opp i Tanzania i en misjonærfamilie. Det var bestefaren som grunnla det kjente sykehuset Haydom nord i landet.

– Er det forskjell på å vokse opp i misjonsbobla og expat-bobla?

– Dels var det nok det. I misjonsbobla hadde vi nok en annen nærhet til de lokale, nettopp fordi vi bodde så langt ut på landsbygda. Du var avhengig av de lokale, og ble i kraft av kallet til foreldrene dine, tvunget til å lære det lokale språket. Likevel fratok det deg ikke følelsen av at nesten uansett hva du gjorde, så forble du en fremmed. Og dette synes jeg er særtrekket ved Ejersbos bøker, hvor sterkt han føler på fremmedgjortheten. Bøkene forteller om et menneskes møte med en verden han føler han ikke passer inn i.

Det har vært økende oppmerksomhet rundt såkalte tredjekultursbarn siden den tiden bøkene og serien forteller om.

– Tas situasjonen til slike barn mer på alvor i dag?

– Jeg tror det er forskjeller her, fra miljø til miljø og fra familie til familie. Det er vokst frem ganske mye kunnskap og bevissthet rundt dette. Noen organisasjoner har tatt konsekvenser av det, mens det hos andre er mer tilfeldig, og overlatt til den enkelte familie. Det mener jeg er en svakhet.

Advarer

Virkemidlene er sterke i Liberty, men Olsen synes de spiller en viktig rolle. Selv om persongalleriet ikke er normen, advarer han mot å avfeie dem.

– Jeg må manne meg opp for å orke å se de neste episodene. Men hele typegalleriet eksisterte jo på den tiden da Ejersbo vokste opp. Denne type mennesker har jeg selv opplevd å møte, og det var alltid utrolig deprimerende, sier han, og mener det fortsatt er et problem at enkelte blir fristet til å følge andre moralske spilleregler ute enn hva de ville gjort hjemme i Norge:

– Og hvis vi skal klare å opprettholde verdiene våre, må vi debattere dem. Vi må forholde oss til verdisettet vårt aktivt, for dypest sett er vi alle mennesker. På den måten synes jeg serien er god, nettopp fordi den er spissformulert og fremkaller reaksjoner.

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur