Det finnes helt sikkert mer velformulerte teorier om hva som utgjør et felleskap, men jeg lurer på om ikke mye kan oppsummeres med at «unntaket bekrefter regelen». Av og til skjer det at et uttrykk vi slenger om oss i dagligtalen, uten å mene så veldig mye med det, slår tilbake på oss som tungt ladet med mening.

Det som er utenfor, bekrefter det som er innenfor, enten det er i strengt juridisk forstand, eller sosialt. At noe holdes utenfor har noe å si for vår følelse av helhet. Uten unntaket, finnes ikke regelen og vi blir usikre.

Kunst og politikk

Hva som regnes som et unntak fra reglen varierer fra gruppe til gruppe, fra kultur til kultur. Reglene er som regel ikke gitt av naturen, men er blitt satt for å skape en slags orden, slik at vi kan spille spillene våre uten for mye styr.

Men hele poenget med politikk, i alle fall i et demokrati, er at disse reglene ikke skal hugges i stein. De må hele tiden reforhandles. Det er også mye av poenget med kunsten, skal vi tro filosofen Jaques Rancière som blant annet er kjent for boka Sanselighetens politikk. Det er gjennom ulikhet og uenighet vi opplever verden på nye måter, og oppnår et sant demokrati, mener han.

Litteraturen er en av arenaene der noen andre enn majoriteten kan komme til orde, selv om - la oss innse det - det er ikke i regelen det som skjer. Det er mye hvit, heterofil middelklasse uten funksjonsnedsettelse og uten avvikende religiøse tilbøyeligheter ute og går.

Frykter utsiden

Men det finnes andre stemmer også, som skriver. Det er truende for noen. Men det som dypest sett truer oss alle sammen, er hvordan regelen og de som setter den, har makt til å avkrefte og avskjære mennesker fra fellesskapet. Til syvende og sist frykter vi alle ensomheten på utsiden. Vi vet at det kunne vært oss. Et regimeskifte, en ny, sosial konstellasjon i barnehagen, og plutselig er det du eller barnet ditt som må forsvare sin plass i fellesskapet.

Når vi spør hvor viktig kunstinstitusjonene eller litteraturen er for samfunnet, bør vi kanskje heller spørre i hvor stor grad den tar ansvar for å vise fram uenighetene hos oss, og for å bringe ulike stemmer ut til en felles offentlighet. Unntaket burde ikke bekrefte regelen, men bevege den.