'Tyskland markerer 30 år med tankeløshet'

– 1989 burde ført til dypere endringer i samfunnet, også i det gamle Vest-Tyskland. Men det har ikke skjedd. Vi har forsømt den demokratiske dannelsen.

Det sier Christian Wolff. Han er teolog og forfatter, og en av Tysklands mest kjente kirkelige kritikere av det som har skjedd i etterkant av gjenforeningen mellom Øst- og Vesttyskland.

I en årrekke var Wolff sokneprest i den verdensberømte Thomanerkirken i Leipzig, kirken der Johann Sebastian Bach virket, og guttekoret Thomanerchor hører til.

Gipset 68er

I år markerer Tyskland at det er 30 år siden muren falt. Det skjedde i fortsettelsen av den fredelige revolusjonen, der demonstrasjonene i byen Leipzig den 9. oktober, står som selve vendepunktet, som «Beslutningens dag». Men de siste 30 årene har vært «30 år med tankeløshet», mener Wolff, som selv bivånet dramatikken i -89 fra Mannheim i Vest-Tyskland. Der satt han med en gipset fot etter en ulykke mens han spilte fotball.

– Det finner jeg helt symbolsk. Jeg hørte til en generasjon, 68erne, som trodde verden ikke gikk videre uten oss. Og midt i hendelsene måtte jeg sitte stille og se på det som skjedde i Europa. Forfatteren Patrick Süskind har omtalt min generasjon som den «forgubbede». Vi var de som rett nok hadde vært rebeller, men som deretter hadde innrettet oss i dette lille, bekvemme og tilfredse Vest-Tyskland.

– Der og da sa jeg, jeg vil ikke høre til denne generasjonen.

I 1992 flyttet Wolff og kona til Leipzig hvor han overtok som prest i Thomanerkirken. Herfra så han hvordan samfunnet ble totalforandret i løpet av få år.

LES OGSÅ: Komplottet mot DDRs makthavere skjedde under kirkens tak

Blindgate

I dag ser han kritisk tilbake på hva som har skjedd.

– Mitt håp var at denne prosessen skulle føre til en fornyelse. At det skulle oppstå et nytt Tyskland, et europeisk Tyskland. Men slik ble det ikke. Det ble snarere slik at Tyskland ble større. Det gamle DDR overtok det vesttyske systemet, mens i Vest fortsatte man på samme måte som at ingen ting hadde skjedd. Dette var en stor feilslutning, som førte til stillstand på alle områder. Man tenkte bare 'de skal bli som oss, og da vil alt fungere', sier han, og fortsetter på innpust:

– Jeg hadde også håpet at den fredelige revolusjonen i Tyskland kunne bli en slags blåkopi for konfliktregioner i denne verden, og at man måtte komme seg bort fra en kortpustethet. Jeg kan ta et eksempel. I forbindelse med «den arabiske våren» sa man at de islamske landene må blitt litt mer demokratiske, og så vil det gå bra. Men det å tilegne seg et demokrati tar tid. Vår historie forteller det. Men i dag finner jeg ingen eksempler på freds- og demokratiseringsprosesser som er lagt opp til å skulle vare over flere tiår. Jeg synes det er trist at denne grunnerfaringen ikke er blitt brakt videre.

Søkte velstand

Ikke minst burde det skjedd etter at Tyskland ble gjenforent, mener han.

Vesttyskerne hadde 40 år med demokratierfaring, man var i 1989 blitt «trøtte», og kunne i teorien blitt vekket av det som skjedde østpå, mener Wolff. Befolkningen i det gamle DDR startet imidlertid med blanke ark. Østtyskere som i 1989 var seksti år gamle, hadde bare opplevd Weimarrepublikken i forfallstiden som småbarn. Så kom nazitiden, og deretter DDR.

– Demokratibygging handler ikke om å fortelle folk hvor mange seter som finnes i Bundesdagen, men om å muliggjøre deltakelse i samfunnet. Det må gi mening å engasjere seg, å blande seg inn, å stille spørsmål, å stille spørsmål ved noe. Men i 30 år har man egentlig, på en helt uansvarlig måte, forsømt dette. Man har forsømt å sette den politiske og demokratiske dannelsen i sentrum.

Og i forbindelse med at Leipzig forrige uke markerte 9. oktober med en stor lysfest, en minnemarsj rundt «Ringen», og toppolitikere som holdt taler i konserthuset og i Nikolaikirken, kaster han ut nok en brannfakkel:

– Man må alltid skjelne mellom de som gikk ut i gatene denne dagen, og de som sluttet seg til demonstrasjonene senere. Den første gruppen var absolutt i mindretall i DDR. De som kom til etterpå, hadde ikke demokrati og politiske deltakelse som sin hovedinteresse. Deres hovedinteresse, som var helt legitim, var å ta del i Vest-Tysklands velstand.

Livsforandring.

Mange måtte likevel innse at det nye samfunnet hadde sine negative sider. Det ble ingen lykketilstand:

– En ting var at man opplevde at «nå kan jeg reise, nå kan jeg kjøpe det jeg vil, nå er jeg fri. Men man erfarte også at andre hadde de samme mulighetene, at andre kom hit. Man måtte orientere seg på nytt, og man måtte lære alt på nytt. Mange ekteskap gikk i stykker, folk mistet leilighetene sine, og de mistet jobbene sine.

Han så det på nært hold, som prest i Thomanerkirken. Litt av jobben hans var dessuten å undervise på skolen der guttene i Thomanerchor går. Her erfarte han at bare et fåtall av lærerne brydde seg om å markere 9. oktober.

– Handlet det om manglende interesse?

– Lærerne hadde ikke et forhold til det. I hovedsak hadde de ikke deltatt selv i demonstrasjonene, og de hadde heller ikke utviklet noe forhold til demokratiet.

Retorisk skifte

Wolf mener hendelsene i Leipzig har fått en viktigere posisjon i den tyske hukommelsen de aller siste årene. Men han påpeker at det har skjedd kraftige dreininger av retorikken. I starten hadde 9. oktober overskriften «Oppbrudd til demokrati». Fra slutten av 90-tallet hørte han stadig oftere folk si: «Det er ikke bedre i dag enn det var i DDR».

I delstaten Sachsen, hvor Leipzig ligger, fikk høyrepartiet AfD 27,5 prosent av stemmene ved høstens valg. Wolff mener AfD betjener seg at denne retorikken, som innebærer påstander om at politikerne er en elite fjernt fra folk flest. At Angela Merkel opptrer som Erich Honecker (tidl. statssjef i DDR red.anm.), at de tradisjonelle mediene er en løgnmedier, og at man ikke kan si hva man vil.

– Dette er groteske feilslutninger. Alle kan vi si det vi vil. Ja, vi må regne med at det finnes motstemmer. Og vi må også regne med å bli angrepet for det vi mener. Men dette hører til demokratiet.

LES OGSÅ: «Høyreradikale gikk med tunge kors under demonstrasjonene i Dresden»

Stengte kirkedørene i 1989

Sammenlignet med Nikolaikirken, som ligger få kvartaler unna, og var et samlingspunkt for borgerrettighetsbevegelsen i 1989, vitner Christian Wollfs arbeidsplass, Thomanerkirken, om hvordan deler av kirken vegret seg å støtte demokratiforkjemperne.

Mandag 2. oktober, da 20.000 tok til gatene etter den ukentlige fredsbønnen, låste Wolffs forgjenger døren for demonstrantene. Politiet hadde sluset dem inn på kirkebakken foran Thomaskirken, der de ble møtt med køller og hunder. Men presten nektet å åpne kirkedøren. 9. oktober, da det på ny var forventet sammenstøt mellom politi og demonstranter, åpnet han til slutt døren slik at Røde Kors kunne etablere en stasjon i kirken for å ta i mot sårede. Det skjedde etter sterkt press utenfra.

Presten het Hans Wilhelm Ebeling, og i Stasi-arkivet het det at det ikke var nødvendig å overvåke ham. Senere forklarte Ebeling i et intervju hvorfor han hadde vært tilbakeholden høsten 1989. Han var overbevist om at kirken var et «hellig sted», og at politiske grupper misbrukte dette. Ebeling advarte mot at kirken ble et politisk instrument, og mot å ødelegge harmonien mellom kirke og stat. Ebeling mente hans kollega i Nikolaikirken, Christian Führer, satte «alt på spill» når det gjaldt de privilegiene som kirken hadde opparbeidet seg de siste 20 årene i møte med regimet i DDR.

---

Den fredelige revolusjon

• For 30 år siden falt Berlin­muren. Prosessen som rullet i forkant kalles for den ­fredelige revolusjonen, og innebar et folkelig opprør som tiltok i styrke i løpet av 1989
• Sammen med innenriks- og utenrikspolitiske endringer, bidro dette opprøret til DDRs fall. Året etterpå ble Øst- og Vesttyskland gjenforent.

---