Kultur

Tyngden av lyset, lyden av ingenting

I noen kirker spilles der ikke musikk i fastetiden. Det passer med John Cage, tenker jeg.

Faste er tid for avkall. Legge ting fra seg. Mindre Facebook. Mindre TV, mer radio. Mindre kaffe,­ mer te. Mindre søtsaker, nikotin og alkohol. ­Mindre brus og mer jus. Mindre skjerm og mer papir. Mer fisk, mindre kjøtt. I det hele tatt mindre mat. Kjenne at tarmene skriker litt. Fornemme brøkdelen av det fattige kjenner hele tiden. Roe ned. Mer konsentrasjon, mer stillhet.

Det helt sorte maleriet så jeg på Høstutstillingen for noen år siden. Det er kvadratisk, 80 x 80 centimeter, malt av Julie Arntzen i russisk-ortodoks ikonteknikk, med egg-tempera på krittgrunn på treplate. Men ser du nøye etter, kan du skimte en åpenbaring av alle regnbuens farger som stråler svakt over bildet! For kunstneren har malt spektralfargene oppå billedkanten, usynlig for betrakteren.

Et vindu

«Nå ser vi i et speil, i en gåte», heter det på norsk i 1. Kor 13,12. Den direkte russiske oversettelsen lyder slik: «Nå ser vi gjennom et mørkt, ugjennomsiktig glass, gåtefullt ... Bildet heter Retroreflector, Universal Hint System 10.0, og er en kommentar til hundreårsmarkeringen for Kasimir Malevitsjs avantgardistiske maleri Sort suprematistisk ikke-forestillende kvadrat (1915).

Malevitsj plasserte opprinnelig bildet oppe i et hjørne i utstillingsrommet, på det som er ikonets faste plass i russiske hjem. Også Arntzen forholder seg aktivt til ikon-tradisjonen, og skriver et sted at «den sorte flaten står som en motstandens tilstand, en sammenbruddets mulige åpning mot Det Helt Andre». Slik kan Arntzens ikon også bli et vindu, mot den skjulte Gud, mot himmelen.

«Silent Prayer»

Ved siden av er et ikonisk kunstfotografi av Tom Sandberg. Jeg ser på det hver dag, for det henger på veggen hjemme. Det var en gave fra kunstneren, en venn og samarbeidspartner som døde så meningsløst tidlig, bare 60 år gammel. Han levde i perioder det som heter et usunt liv, mer usunt enn vennene hans var klar over. På slutten gikk han rundt og solgte småbilder for å få inn noen raske tusenlapper. Til fotopapir, som han sa.

Tom Sandberg laget en rekke ikoniske kunstnerportretter på midten av 1980-tallet, blant annet av komponistene John Cage og Krzysztof Penderecki og musikeren Andrej Nebb. Disse portrettene kom fullt fortjent inn på Morgenbladets liste over etterkrigstidens tolv viktigste norske kunstverk (2005).

Jeg er spesielt glad i portrettet av John Cage. Og det slår meg at det passer godt til tiden vi er inne i. Cage er jo berømt for «komposisjonen» 4’33’’. Fire og et halvt minutts stillhet, i tre satser! Det er ingen dårlig spøk. Og det er faktisk sterkt å oppleve det oppført på en scene. Musikerne sitter der, uten en lyd, ingen bevegelse. Etter ett minutt begynner du å høre andre lyder. Til slutt hører du din egen hjerterytme bakenfor lyden av pusten din. Det nullstiller deg, og gir tilløp til sjelefred. Cage hadde opprinnelig tenkt å kalle verket for «Silent Prayer».

«John Cage sin tilstedeværelse gjorde inntrykk på meg», sa Tom Sandberg til Morgenbladet i forbindelse med kåringen. «Han hadde en intuitiv kunnskap og en transcendens som er helt spesiell. Den stillheten han som komponist var opptatt av, var en del av landskapet i ansiktet hans. Det er bare noen ytterst få mennesker som har en slik kontemplativ tilgang på kosmos. Likevel representerte han en ydmykhet som er sjelden i dag.»

Det samme gjelder for Tom Sandbergs bilder og «hans mystiske blikk på tingene», som Dag ­Solstad skrev i et katalogforord. Tom rettet øynene og ­kameraet ned, opp og bort. Rett nedover: en lysrefleks i en søledam; rett oppover: en skyformasjon på himmelen; rett bortover: et ansikt, eller en kvinnes hår i bevegelse. Det er en sinnsro i bildene hans, akkurat som i John Cages musikk. «Plutselig oppstår det noe, en klang», sa han om fotografering i et intervju jeg gjorde med ham i 1994. «Tyngden i lyset» var det han søkte i bildene, sa han.

Kontemplativt

Fastetid er tid for stillhet, ettertanke. For en vakker tid, egentlig. Først en heftig karnevalfest, etterfulgt av en kontemplativ tid som kulminerer i en høytid. Alle kulturer har tradisjon for noen uker med faste som forberedelse foran viktige begivenheter. Den kristne fasten varer som kjent i 40 dager fra askeonsdag frem til påskeaften, heldigvis regnes ikke søndagene med.

Jesus fastet i 40 dager og 40 netter, står det å lese i Matteus 4, før han begynte sitt virke. Det samme gjorde Moses på Sinai-fjellet, før han gikk ned derfra med paktens ord, de ti bud, på to steintavler (2 Mos. 34), forøvrig til samme sted hvor det gamle Katarinaklosteret ligger, med verdens eldste og mest sjeldne samling av ikoner.

I noen kirker spilles det ikke musikk i faste-tiden. Men det passer med John Cage, tenker jeg. Den Cage-innspillingen jeg liker aller best er «Litany for the Whale» (1998), med Paul ­Hillier og Theatre of Voices. Det er en merkelig form for monoton ikke-musikk, for én eller to stemmer av gangen. Men det er uendelig vakkert. Tittelsporet er en variasjon over bare fem ­noter i løpet av 25 minutter. Det reduseres til tre noter i en senere komposisjon. Musikken befinner seg et rart og vakkert sted mellom noe gregoriansk og zen-buddhistisk.

John Cage utga i 1961 en bok som heter ­Silence. Jeg fant den i sin tid i City Lights bokhandel i San Francisco. Her skrev han:

«I have nothing to say / and I am saying it / and that is / poetry / as I need it.»

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur