Trygve Skaug håper han ikke får Spellemannprisen

Musikken hans har siden 2010 ligget over 170 uker på NRK P1s lister. Diktene hans er blant de mest leste på sosiale medier. Publikum har lenge satt pris på Trygve Skaug, men han er aldri blitt priset av forlags- eller ­musikkbransjen. Men nå kan det skje. Tirsdag fikk han vite at han var nominert til Spellemann­prisen i viseklassen for Sanger du skal få når jeg dør. Det slo ned som en bombe i hans eget hode. Han visste at plata var sendt inn til vurdering. Han var også klar over at alle de fem foregående platene hans ikke hadde nådd opp.

– Jeg har ikke villet håpe, fordi jeg ikke har hatt lyst til å kjenne på skuffelsen hvis jeg heller ikke nå skulle nå opp. I stedet for å sløse bort krefter på skuffelser, bruker jeg dem på muligheter til å formidle ting jeg tror på. Under Spellemann-utdelingen har jeg tro på Frida Ånnevik, hun har laget en bedre plate enn meg, sier 32-åringen til Vårt Land.

Er mennesker

To dager etter­ at han sammen med Marthe Wang, Kari Bremnes og Frida Ånnevik ble nominert til Norges­ fremste artistpris, er han på veg til Geilo for å holde konsert i Kulturkirken. Senere i januar planlegger trebarnsfaren konserter på Sentrum Scene i Oslo, Folken i Stavanger og Ole Bull i Bergen. Det er lenge siden han bestemte seg for at han skulle ha omtrent like mange konserter i kirker og menigheter, som i klubber og ­andre konserthus.

– Jeg bestemte meg også for at jeg skulle ha de samme sangene. Selv om noen muligens vil oppleve at jeg er både litt for åndelig og litt for uåndelig, avhengig av hvem de er, og hva de tror på, så er vi alle mennesker, sier Skaug.

En stund prøvde han å tilpasse­ programmet til publikummet sitt. En kveld på et bedehus, langt oppe i skauen, husker han det lå, dukket det opp ni damer som ikke var bedehuskvinner. Det kunne han se på lang avstand. De hadde sett ham på Instagram. Nå hadde de sett at Trygve Skaug var på bedehuset i bygda deres.

LES OGSÅ: Skrev ned ting han måtte få sagt før det var for sent

Spenningsfelt

– Jeg skjønte straks at damene ville dette av, hvis jeg kjørte bedehusrepertoaret. Jeg skjønte også at slik kunne jeg ikke holde på. Folk er folk. Blir det et spenningsfelt mellom troen min, og alt det andre jeg har på hjertet, så får jeg være slik da.

Settlister, med oversikt over sanger han skal spille, fungerer ofte dårlig i hans tilfelle.

– Jeg får innfall underveis, ofte gjennom responsen fra tilhørerne. Det forholder jeg meg til.

Han har funnet seg til rette med å sette sin egen agenda, ved å lytte til sitt eget hjerte. Han lytter til andre også, men ikke ukritisk. I så fall tror han muligens han hadde gitt opp, da ingen forlag ville gi ut lyrikken hans. I stedet ga han ut diktene sine selv, og ble en av landets mest leste i sjangeren. Da bandtiden med St. Moritz var over, stod han uten plateselskap. Han fikk en venn til å starte eget selskap, Koke plate. To album kom ut der. Den Spelle­mann-nominerte tredjeplata kom på selskapet Grammofon.

– Jeg vokste opp i et hjem hvor jeg tidlig fikk høre at jeg ikke trengte å basere meg på andres godvilje. Sa noen at det jeg gjorde ikke var bra nok, skulle jeg ikke ta det for god fisk. Kanskje var det bra, likevel – i hvert fall for meg. Moren og faren min sa også at jeg fikk de karakterene jeg fortjente. Jeg måtte jobbe for å få resultater. Det gjør jeg fortsatt.

LES OGSÅ: Kortpoesi spres i sosiale medier

Teltmøte

I barndomshjemmet på Båstad i Trøgstad, husker han at Bibelen lå framme. De gikk i kirken, men foreldrene var ikke kristne organisasjonsfolk.

– Var det et kor i nabobygda som vi ville høre, så dro vi dit. Trengte det koret en bassist, så hentet jeg bassen. Viktigere enn å være trofast mot én menighet, var det å være trofast mot Jesu kjærlighet.

Trygve Skaug har ikke tenkt på at det kunne være vanskeligere for ham, som profilert kristen sanger og lyriker, å bli tatt inn i Spellemannvarmen, enn for andre. Spellemann­historien forteller likevel at Norges mestselgende­ artist gjennom hele 1990-tallet, Oslo Gospel Choir, aldri ble nominert til Spelle­mann. Andre profilerte­ kristne artister har heller aldri­ nådd opp. Det tok også lang tid før Bjørn Eidsvåg ble funnet verdig. I år er også ­solist i Oslo Gospel Choir, Marthe Wang, ­nominert for albumet Ut og se noe annet.

Da Trygve Skaugs band St. Moritz skrev kontrakt med Sony Music i 2010, sa plateselskapssjefen noe han bet seg merke i.

– Han sa vi ikke fikk lov å holde teltmøte i hagen til selskapet. Kanskje var det fleip? Muligens hadde han hørt at jeg også drev litt med lovsang på den tiden? Fremdeles kan min kristne tro bli et tema etter konserter. Hvorfor i all verden jeg tror på Gud?

– Hva svarer du?

– En gang bare ramset jeg opp hele trosbekjennelsen, mest for å se reaksjonen. Senere har jeg nøyd meg med å si at jeg som kristen håper på en himmel hvor det er plass til meg, og at jeg prøver å leve et liv hvor det er plass til Gud.

Nordmann

Sammen med brødr­ene Håkon og Leif Ingvald, har Trygve startet veldedighetsorganisasjonen Dear Sarena. ­Under den siste juleturneen, samlet de inn penger til foreldreløse barn på Filippinene.

– Jeg gjør det ikke først og fremst fordi jeg er kristen, men fordi jeg er nordmann. I Norge lever vi i overflod. Andre er lutfattige. Det kan jeg ikke la være å bry meg om, sier Trygve Skaug.