Da singelen «Bad Woman Blues» kom i august var det faktisk ingen forvarsel på hvilken plate War In My Mind skulle bli, og sangen er heller ikke spesielt typisk for å være Beth Hart. «Bad Woman Blues» som er åpningslåten, er up-tempo, pianodrevet og groovy, men har et lynne som grenser mot det irriterende og intetsigende. Ja, det er helt borti Shania Twain-landskapet av og til, og er det en ting som er sikkert, så holder det lenge med ei Shania Twain i musikkens verden.
Men allerede på låt nummer to, tittelsporet, henter hun seg inn noe så aldeles fantastisk. Dette er en hymne, og det er på disse låtene Beth Hart virkelig leverer og kommer til sin rett. Pianotemaet bygger oppunder de mørke tekstene og på «War In My Mind» synger hun «Black in my soul, It’s all black in my soul, no diamond in the coal, I reap just what I sow, It’s all black in my soul.» Det er mørkt nok for en hel plate det, men først og fremst er det sjelfullt og energisk. Vi tror på henne og at hun kjemper en kamp mot de indre vonde stemmene. Dette er blues gjort med soulens verdighet.
Topper seg
På låt nummer tre forstår man kanskje at Hart gjør det hun vil sjangermessig denne gangen, og «Without Words in the Way» er en jazzballade som tar lytteren inn i en røykfull bar rundt stengetid. Det står selvsagt ikke bra til her heller, og hjelpeløsheten etter tapt kjærlighet beskrives med «Hanging on by a string, like a bird with one wing, like a child wihout a dream.»
Men det er på «Let It Grow» hun virkelig har løftet seg opp på et nivå med de aller beste låtskriverne. Det begynner rolig og i den musikalske soulen og progresjonen får man det for seg at dette kunne jo virkelig toppet seg med et gospelkor, og jaggu, koret kommer og leverer varene samtidig som gåsehuden dukker opp. Her synger hun om hvor viktig det er å drømme til tross for at man blir slått i bakken gang etter gang. Troen og håpet løfter oss opp og viser at «In every heart there’s a seed with a promise of hope. Let it grow.» Rett og slett en fantastisk låt som fortjener å bli sunget i hvert et gospel- kor.
Har vokst
Beth Hart hadde et ønske om å jobbe med produsentguruen Rob Cavallo (Green Day og My Chemical Romance) allerede i 2003 da platen Leave the Light Out skulle mikses. Men han takket høflig nei. Tilfeldighetene gjorde at de var i samme middagsselskap i 2018 og verten ville at Hart skulle spille noen låter. Hun spilte «Rub Me for Luck», «Woman Down» og «Sister Dear» på piano. Etterpå kom Cavallo bort til henne og sa at hun hadde vokst som låtskriver og at han gjerne ville produsere War In My Mind. Og det kan jo virke som at 15 års ventetid har gjort godt, for det er en spennende og velprodusert plate som har mye overskudd i seg, selv om de roligste låtene er de sterkeste. Nevnte «Sister Dear» er helt nedpå og alt Hart ønsker i livet er å fortelle søsteren en siste gang at hun er glad i henne. Søsteren døde av aids tidlig på 90-tallet.
Gode dager
«Rub Me For Luck» har også den pompøse kvaliteten, og kunne godt ha vært en James Bond låt i all sin prakt, mens «Spanish Lullabies» blir nesten parodisk fremført med elementer av over- tydelige spanske musikalske virkemidler. Uten tvil platens mest overflødige toner. Hun avrunder albumet med «Thankful» og «I Need a Hero» og hvordan hun takker Skaperen for alt hun fremdeles får oppleve er et friskt pust. Det gir oss som lyttere et visst håp om at Beth Hart faktisk har gode dager. Mye takket være troen. Hun har vært i Norge en rekke ganger og det er bare å glede seg til neste konsert med en artist som har latt frøet vokse til noe aldeles fint og verdig.
Ronnie MAG Larsen
kultur@vl.no
---
Anmeldt
- Album Rock
- Beth Hart
- Provogue Records
- War In My Mind
- Beste låter: «Let it Grow», «War In My Mind», «Sister Dear» og «Thankful».
---