Treffsikkert om kulturkræsj

Hvilke prøvelser venninner i 20- og 30-årene kan møte på i en pulserende storby med potensielle friere og påfølgende sjelekvaler, er ikke ukjent stoff. Film- og tv-seriehistorien har allerede etterlatt seg flust av Girls og Sex og singelliv-avhengige. Med In between klarer likevel israelsk-arabiske Maysaloun Hamoud å få til en filmdebut som gir følelsen av å se en oppdatering av sjangeren.

Forståelse

Vi møter advokaten Laila og den lesbiske DJ-en Salma, som deler leilighet i sentrum av Tel Aviv. De er begge del av et palestinsk undergrunnsmiljø der livet i storbyen leves på «trygg» avstand fra familie og tyngende tradisjoner. Ingen av dem ønsker seg et dypt religiøst liv, slik foreldrene vil. I stedet festes det like hardt som det jobbes. Når Nour flytter inn – en yngre, troende muslimsk jente, begynner ting å endre seg. Forskjellene - som i utgangspunktet ser ut til å kunne by på kluss i kollektivet - dreier etter hvert over i et vennskap tuftet på omtanke og forståelse for hverandre. I møte med forventningene fra andre, kjemper de alle en kamp om å være tro mot seg selv.

Filmens originaltittel Bar Bahar betyr å hverken befinne seg på land eller i vann. En metafor for en generasjon unge mennesker som ikke lever etter de tradisjonene de ble oppdratt til, men med stadige tilsig av vestens verdier.

LES OGSÅ: – Kan være årets beste film 

Hverdagsrasisme

De faller fort mellom to stoler – i en higen etter frihet, og samtidig et ønske om å beholde sin identitet. Venninnene deler minoritetsfølelsen av å være israelske arabere i et overveiende jødisk samfunn. Her viser regissør Hamoud at hun
behersker kunsten å tenke «less is more». Filmfortellingen er i sin helhet konsentrert rundt livet til de tre unge kvinnene, kun i hastige sekvenser møter vi personer fra den jødiske delen av befolkningen. Som butikkdamen som kjølner i det hun hører venninnene snakke arabisk, eller restaurantsjefen som skjeller ut Salma fordi hun har snakket sitt morsmål, så gjestene kan høre det.

Voldtekt

Venninnene deler også problemet med å finne den rette - en støttende, forståelsesfull og romantisk partner. Forloveden til Nour skjønner ikke hvorfor hun har lyst til å studere og jobbe, og forespeiler henne i stedet en fremtid som hjemmeværende husmor. Blant
øyeblikkene som skiller seg ut, er scenen der han anklager henne for å være en hore «bedervet» av sine venninner, og ender opp med å behandle henne som nettopp det. Med blikk for karakterenes beveggrunner viser Hamoud en voldtektsscene som noe langt fra seksuelt. I stedet blir det en handling som handler om makt. Mens Salmas noe ufrivillige
avsløring av sin legning overfor familien får fatale følger, møter Laila den kjekke filmskaperen Ziad, som får følelsene til å
flomme. Men til tross for vestlige studier og en forkjærlighet for festing, kan han ikke helt unnslippe sine konservative røtter. At han ikke tør å introdusere henne for søsteren sin, er det som skal til for at vi skjønner tegninga.

LES OGSÅ: Mener Norsk filminstitutt ikke satser nok på likestilling

Kontrastfylt

De tre kvinnelige hovedrollene, som spiller på et stort register og med en helt spesiell kjemi seg imellom, gjør mye av filmen. Filmfotograf Itay Gross kontrasterer friheten og det pulserende Tel Aviv-livet med fargesterke bilder og mye rom, mens det konservative landsby­livet er skutt i blasse farger og med et mer klaustrofobisk og bokstavelig talt tettere spillerom for karakterene. Det bygger opp under filmens kritikk av det tradisjonelle, patriarkalske palestinske samfunnet, der modernitet og kvinners uavhengighet fort føles truende. In between mangler en større problematisering av det noe utagerende festmiljøet, og setter litt for selvfølgelig likhetstegn mellom «dypt religiøst» og «gammeldags». Den oppleves likevel som en treffsikker filmdebut, der man blir klokere på kontrastene mange israelsk arabiske kvinner må navigere mellom. Ikke minst er det et modig stykke arbeid. Regissøren skal allerede ha mottatt drapstrusler fra islamske ekstremister.

[ LES FLERE FILMANMELDELSER HER  ]