Trapper ikke ned

Den nye plata hans heter 60 ­runder rundt sola. 13. mai fylte Haldens store rockesønn 60 år, og 21. september er det turnéstart i hjembyen. For hvilken gang han legger ut på veien, har han mistet tellingen over. For fire år siden visste han imidlertid at han ikke ville lage flere plater. Planen var å ikke ha noen planer.

Men så ble det plate og turné ­likevel for «kællen» fra den gamle industribyen ved svenskegrensa. Da han 16 år gammel begynte å jobbe på skofabrikken, og to år senere cellulosefabrikken, var det fordi faren mente han måtte ha «et ordentlig arbeid». Musikk kunne man jo ikke leve av!

Men det kunne Henning ­Kvitnes, etter hvert. En ­karriere som country-artist, som han ­heller vil kalle en rocker og ­visesanger, har både krevd mye og gitt mye. Men hvorfor klarer han ikke å slutte? Og hvordan har han alltid greid å komme seg videre på den ofte tornefulle og bratte artistvegen?

– Jeg gleder meg alltid til å spille for folk. Det er en drivkraft, særlig når jeg får høre at sangene betyr noe i livene deres. Sam­tidig er det et press å hele tiden skulle være på hugget og til stede for publikum, kveld etter kveld. Jeg er for eksempel livredd for å bli sjuk før spillingene.

Planer

Han kunne ha førtidspensjonert seg, i huset han og kona bor i 20 meter fra Idde­fjorden utenfor Halden. Båten som ligger og skvulper i vannkanten, bruker Henning ofte til å dra inn til byen for å handle. Det er raskere enn å kjøre bil, selv om han liker det også.

– Hvorfor lener du deg ikke bare tilbake og nyter naturen og båtlivet?

– Det viser seg at jeg er ­veldig dårlig til å ikke ha planer. Det dukker opp planer og ideer hele tida, og da kan det bli ­slitsomt å ikke gjøre noe med dem også. Selv om vi snakker lite om ­musikk hjemme, er det jo en stor del av meg fremdeles.

Arbeiderklassefenomen

Tilbakemeldingene fra folk som sier sangene hans har hjulpet dem igjennom livskriser, gjør ­Kvitnes ydmyk og takknemlig. Det gir ham også lyst til å fortsette å skrive sanger. Sanger som alltid har stått i den arbeider­tradisjonen han vokste opp i, og som Henning hevder er utgangs­punktet for all rock.

– Rock er et arbeiderklassefenomen. De første og største utøverne har en slik bakgrunn – Bruce Springsteen er bare ett eksempel.

Som mange andre rocke­pionerer, har også Kvitnes lagt inn stadig flere kirkekonserter i programmet sitt. «Juli i regn» på det nye albumet, ble skrevet for Kirkens Bymisjon i Halden.

– Jeg har alltid hatt sans for Bymisjonens arbeid. Det er slik jeg mener kristendom bør vise seg i praksis. Det spesielle med låta var at jeg etter ti års slit for å få dreisen på en sang, ­plutselig visste hvordan den skulle være. Det skjedde midt på natta. Opplevelsen var med på å sette i gang prosessen med å skrive flere ­låter, som til slutt ble et album om takknemlighet, kjærlighet og ydmykhet.

Dette er blitt særlig viktig for ham etter at han fikk bukt med alkoholproblemet sitt. Henning Kvitnes korka flaska for 26 år siden.

– Jeg begynte i Anonyme ­alkoholikere, og startet et tolvtrinnsprogram etter Minne­sota-modellen. Det hjalp, jeg fikk en ny start. Og jeg ble bedre til å skrive låter. En periode skrev jeg nok bra låter i ruspåvirket tilstand også, før det brått gikk motsatt veg.

Musikkfamilie

En viktig drivkraft både menneskelig og ­musikalsk, har også vært ­fellesskapet med likesinnede låtskrivere og sangere som er ute i samme ærend som ham selv.

– Da jeg var med i «Hver gang vi møtes» på TV 2, merket jeg hvordan samværet med andre norske artister ga meg lyst til å skrive flere sanger. Samarbeidet med Unni Wilhelmsen var for eksempel en opptur. Slik det også har vært stimulerende å være en del av en «musikkfamilie» helt fra unge år hjemme i Halden.

Det var på slutten av 1970-­årene at «Halden-rock», med band som Young Lords, Saturday Cowboys og Little Eden, Front Page og Ghostriders, ble et begrep. ­Senere har Rovers og Onkel Tuka videre­ført tradisjonen.

– Folka jeg spilte med da er fremdeles gode venner. Da jeg for ikke så lenge siden var på en konsert i Halden med amerikaneren Ian Matthews, var det bare kjentfolk der. Det var som å komme hjem. Jeg ble minnet på hvor viktig dette fellesskapet, ja denne lag­ånden og lagspillet, har vært for meg.

Spotify

Henning Kvitnes tror flere unge norske artister ville hatt større mulighet til å få en lang karriere, slik ham selv, Åge Aleksandersen og Bjørn Eidsvåg har fått, hvis de hadde vokst opp i en albumtid i stedet for ­Spotify-tid.

– Slik jeg ser det er det en mer slitesterk måte å bygge seg opp som artist på.

Kvitnes tror det umulig kan være sunt å bli rikskjendis før man omtrent har skrevet nok ­låter til å fylle et album. I dag er han glad for at han i tenårene, sammen med musikkinteressen, fikk jobbe under radaren på ­fabrikk, i stedet for å være rett i radaren som artist.

– Jeg er allergisk mot 
kjendiseriet. Å være mest kjent for å være kjent, er fjernt fra å være en låtskriver som håper at sangene skal leve lenger enn en selv.