Tøft og nyskapende

En samisk bånsull åpner plata Hildr. Karoline Gullberg synger naturlig vakkert, og vi hører et forsiktig akkompagnement med lange, pustende lyder – som gjerne kan assosieres til vinden over vidda. Men vi blir ikke lenge i naturidyllen. Etter få strofer folder makkeren Stian Balducci ut et intenst eksperimentelt lydteppe. Han griper etter hvert også tak i Karolines stemme og kjører den gjennom maskinene så den kommer ut igjen med endret karakter. Vi flytter oss fra ei romantisk gamme på vidda til et maskinpreget landskap av lyder som kan høre hjemme mange steder i verden.

Universelt

Hovedpreget på plata er dette universelle. Duoen vil ikke få noen problemer med å krysse landegrenser med denne musikken, selv om utgangspunktet for de fleste komposisjonene er norsk folkemusikk. Norsk tonalitet er der midt i elektronikken.

Det mest likeverdige møtet mellom folketone og nyskapt musikk finner vi på Folkesongen. Den kjente visa som hyller tradisjonssangen framføres lyst trillende og selvbevisst av Karoline Gullberg. Hun møtes av mørke, insisterende og ganske brautende elektroniske klanger. Det blir en slags duell som er tøff å høre på, skjønt det klirrer i rutene ved de dypeste støtene.

Spennende samklang er det også i liksalmen fra Suldal, der sangen framføres etter tradisjon, men settes inn i et grensesprengende lydbilde.

Mareritt

Olav H. Hauges berømte dikt Det er den draumen er utgangspunkt for en av komposisjonene. Her er det vanskelig å følge duoen. En kort melodilinje repeteres igjen og igjen, som en manende, innstendig henvendelse, og bakes inn i et stadig mer komplekst virvar av rytmer og klanger til det svever ut i ingenting. Opplevelsen bringer ikke tankene i retning av at «noko vedunderleg skal skje», som i Hauges dikt. Snarere trenger marerittets puls seg på.

Etter denne utflukten puster vi ut med et Hvileskjær, der Karl Seglem bidrar med en rolig liten melodi spilt på bukkehorn, men også han har følge av elektroniske klanger, om enn ikke så utagerende som i Firspringar, der Stian Balducci boltrer seg i virkemidlenes muligheter og har skapt et knitrende og suggererende lite verk på to og et halvt minutt.