Kultur

Telefonens bakside

Smarttelefonen har hjulpet hundretalls millioner kinesere til å få del i velferd og kunnskap. Vil den også skape en perfekt overvåkning?

Kioskselgeren i bak­gaten i Shanghai så rart på meg da jeg tok fram ­kinesiske ­pengesedler. Her betalte alle med telefon. Han lurte på hvorfor en ­europeer kunne være så gammeldags. Min venn Zhang syntes jeg var dum som ikke hadde lastet opp ­apper som Alipay eller WeChat. Da kunne jeg betale med ­telefon – chatte og ringe nesten gratis, og finne fram til alle adresser. Men jeg hadde blitt skremt av ­artiklene i norske og vestlige medier om overvåkning i Kina:

«Etter planen skal alle kinesere bli stemplet med en poengsum som definerer hvor pålitelig de er som samfunnsborgere» (Aftenposten 7.1.2018). ­Kinesiske myndigheter «vil kartlegge hver eneste borger for å finne ut … om man er verdig nok til å leve» (Klassekampen 25.1.2018).

Zhang og andre kinesere jeg samtalte med på min reise var lite bekymret. De fleste støttet en kartlegging av hvem som er ­kredittverdige. Spørreunder­søkelser bekrefter denne ­brede støtten. Svartmalte ­vestlige ­journalister et land de ikke ­forsto?

LES MER: Klone hunden din - eller en mammut?

Telefonens forside

Jeg har en liten tankelek: Hva om en ­person som døde da jeg ble født i 1949 skulle våkne opp og ­vandre rundt i dag. Hvilken ­oppfinnelse i hverdagen ville forundre mest? Jeg tror det må være smart­telefonen. En liten dings du har i hånda som kan hente inn all verdens kunnskap på en skjerm, som kan gi deg en direkte videosamtale med en person på et ­annet ­kontinent, som kan følge deg på et kart mens du beveger deg i en hvilken som helst by – og som du kan betale med.

Det bør være lett å forstå hvor mye smarttelefonen har ­betydd for hundretalls ­millioner ­kinesere som har arbeidet seg ut av fattigdom. I 1981 var 90 ­prosent under fattigdoms­grensen. I dag er det 2 prosent. Det er flere mobiltelefoner enn det er mennesker i Kina. 800 millioner kinesere har internetttilgang. Flere enn USA og Europa til sammen.

Zhang viste meg hvordan han betalte Alipay for en pakke. Penge­summen ville ligge i Alipay til han mottok pakken og kunne sjekke den. Først da ville s­enderen få pengene. Han viste videre hvordan venner hadde fått lån som de seint eller aldri ville fått i en bank, og ­fortalte om den store salgsdagen 11. ­november da Alipay ville selge over en milliard pakker i løpet av 24 timer.

Tillit gjør det enkelt

Kina har opplevd verdenshistoriens ­største folkevandring. Hvert år i 40 år har i snitt 12 millioner ­mennesker flyttet fra lands­bygda til byer.

Dette har skapt problemer. Noen stjeler andres identitet. Svært mange holder ikke ­avtaler, rømmer fra gjeld, leverer ­dårlige varer, lager matskandaler. ­Byboere utnytter innvandrere og omvendt. Folk jeg snakket med var inderlig lei «skurkene». De ønsket at myndighetene skulle ta kontroll over fusk og korrupsjon.

Dette spiller myndighetene og de digitale selskapene på. De skal skape tillit. «Tillit gjør det enkelt» er slagordet til Alipay. Du blir fortalt hvem du kan stole på gjennom et system for sosial kreditt.

Mobiltelefonen er en livslinje for innvandrerne. Det gir ­mulighet til å orientere seg på et nytt sted og holde kontakt med ­familien hjemme. Slik også flyktningstrømmen i Europa ville blitt en blodigere tragedie uten ­mobiltelefon.

LES MER: Mitt kvantifiserte selv

Fire systemer for ­overvåkning

Mange vestlige ­journalister ­skjelner ikke mellom de ­forskjellige typer ­overvåkning i Kina. Først har du den ­tradisjonelle overvåkning fra ­hemmelige tjenester, inkludert sensur av medier. Antallet som gjør ­dette må telles i millioner. Det ­handler om å under­trykke alle som ­kommunistpartiet ­mener ­truer deres kontroll. For det a­ndre har du det statlige ­initiativet til ­«sosial ­kreditt» som ble sammen­fattet i en ­erklæring i 2014. Det er ­drevet fram av behovet for tillit og kontroll i økonomien. Viktigste metode er svarte­listing. Gjør du en gal handling settes du på en liste og får straff. For det tredje har du et mangfold av lokale forsøk med sosial kreditt. Det mest kjente foregikk i Suining i Jiangsu ­provins. Der ble alle innbyggerne fordelt i fire klasser etter deres opp­førsel og fikk straff eller fordeler ­deretter. Dette vakte sterk misnøye i ­sosiale medier og ble til slutt også kritisert av ­partiets presse.

Det fjerde systemet oppsto da staten ga åtte lisenser til digitale firma for å måle sosial ­kreditt. Blant disse var sjekke-appen Baihe, taxifirmaet Didi og de to store: Tencent med WeChat og Alibaba med Alipay. Dette ­omfatter ikke alle i et ­område, men bare de som deltar på ­sosiale medier.

Det store spørsmålet er hva som skjer i løpet av fire–fem år. ­Ledelsen i Kommunist­partiet ­ønsker at disse systemene skal sammenfattes og dekke hele Kina.

Alibaba

Jeg ønsket å forstå mer av Alipay og tar høyhastighetstoget fra Shanghai til Ali­babas hjemby Hangzhou. En gjeng fra en av Hangzhous ­tusen små ­digitale startups tar vennlig i mot meg. Vi kjører gjennom et landskap av høyblokker. «Her var det store områder med våtmarker», sier Yaduo. Han er kunstneren i gjengen. «Jeg ble født her i 1981. Alle barnehager, skoler og hus jeg har levd i har blitt revet og bygd opp igjen» «Liker du det?» spør jeg. «Nei, vi driver og leter etter hvor vi hører til.»

Vi havner etter hvert hos Gun som serverer pizza og kaffe. Han har nylig hoppet av fra Alibaba etter å ha vært en av deres ­fremste programmerere. Nå driver han sin egen startup. Flere av arbeiderne sover over data­maskinene. «Her sover og spiser vi», sier Gun, «for noen tar det for lang tid å kjøre hjem hver dag. Vi får tilsendt maten. Kaffen din kom med en drone.»

Gun forteller om systemet for sosial kreditt i Alipay. Du kan få mellom 350 og 950 poeng. Det beregnes av en algoritme som er en forretningshemmelighet. En del er likevel lekket ut, og Gun bekrefter mye. «De legger inn mye fra statlige etater som domstol, utdanning, tollvesen. Så kommer alt som gjelder dine penger: lån, kjøp, gjeld, over­holdelse av avtaler. Gir du penger til veldedighet øker poengene, bruker du mye på pengespill så minsker det. Det hjelper å handle luksusvarer og reise utenlands. Så teller det hvor du bor og hvem som er vennene dine. Det lønner seg ikke å ha fattige venner.»

LES MER: Supermann på vei mot virkeligheten

Straff og fordeler

Fordelene med mye poeng i Alipay er ­goder som mindre rente, ­større lån, kjøp av fast eiendom. På det ­norske konsulatet i Shanghai fortalte de meg at de hadde ­diskutert om de skulle gi ­Schengen visum til alle som hadde over 750 poeng. Lederen sa med et smil at han selv ikke hadde hatt nok poeng.

Straff og fordeler blir mer ­omfattende i det statlige ­sosiale kreditt systemet. Ni millioner har fått forbud mot å fly, tre ­millioner forbud mot å ta høyhastighets jernbane. Håp om visse skoler og jobber blokkeres. Straffe­systemet skal være felles og ­omfatte alle forhold. Professor Yandong som jeg ­intervjuet på Renmin ­Universitet i Beijing mente dette var ­urimelig. «Om man blir tatt i fusk i en vitenskapelig artikkel, skal det straffes i det akademiske. Det bør ikke føre til at du ikke kan ta hurtigtog.»

Panoptikon

Botsfengselet i Oslo ble reist i 1851. Det var bygget slik at ingen av fangene skulle se hverandre, mens fangevokteren skulle kunne se alle. Ideen kom fra filosofen Jeremy Bentham. Han kalte det Panoptikon. Når fangene visste at vokteren ­kunne se dem, ville de bli disiplinert.

Nå har ny teknologi gjort det ­mulig at et helt samfunn kan bli et slikt panopti­kon-­fengsel. Smart­telefonen, stor­data, overvåkningskamera, ­briller hos ­politi som automatisk ­klassifiserer ­forbipasserende, biler som er ­spionmaskiner 
– alt drevet fram av kunstig ­intelligens.

Sosial kreditt handler om mer enn å ta forbrytere og ­politiske motstandere. Det handler om at myndighetene vil oppdra folk. Kina har for eksempel en lov om at folk skal ta ansvar for sine ­foreldre. Folks ­oppførsel skal ­formes av en tekno-­vitenskapelig tilnærming. I 2022 skal alle ­kinesere få et identitetskort. Vil de få en chip så de kan følges hvor de går?

Norge

Jeg diskuterte ­forskjellen mellom Norge og Kina med mine gjestfrie ­verter i Hangzhou. Jeg måtte inn­rømme at det ikke er mindre over­våkning her. Samlet så vet ­staten, Facebook, Google, banker og hemmelig ­politi like mye om oss. Og kanskje er vi like naive i vår tro på at de bare er ute etter skurkene. Jeg gjør da ikke noe galt?

Min argumentasjon var at ­forskjellen ligger ikke overvåkningen. Den viktige ­forskjellen ligger i samfunnets institusjoner og lover. I demokratiet. I mulig­heten til å utfordre en ­mektig stat ­eller stort selskap – via ­uavhengige ­institusjoner som domstol, media, data­tilsyn, ­frivillige ­organisasjoner, ­politiske partier. I rettstatens ­lover som beskytter talefri­heten, rett til innsyn i data som ­selskaper har, rett til å slette mine data, og et rimelig straffe­system som ikke gir dobbelt straff. Men hva skjer om demokratiet uthules?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur