Tegnefilm mot fordommer

Helt fra Bambi satte klovene på isen, har Disney laget snøhvite og ukontroversielle tegnefilmer. Vel å merke har filmene gjort det godt, men konsernet er ikke akkurat kjent for å ta tak i politisk brennbare tema. Filstudioet Pixar har nå vært et underbruk av Disney siden 2006, og i løpet av åra som har gått, har filmene, som Vårt Land skrev 4. januar i år, gradvis tatt tak i mørkere og mer eksistensielle tema.

Og tematisk er Coco, som har norgespremiere i dag, høyst eksistensiell idet den tar tak i døden. Tolv år gamle Miguel vil bli mariachi – en musikant, men det forventes at han skal gå inn i familiebusinessen som skomaker. Miguels bestemor Elena setter foten ned – hun ble selv forlatt av sin far, han forlot hun og moren til fordel for musikken. Det ene fører til det andre og Miguel befinner seg snart i de dødes land – på de dødes dag.

LES OGSÅ: Fargerik animasjon

Om filmen er en feiring av noe genuint meksikansk, kan den også leses som en kritikk av president Donald Trump. Men om filmen er ment politisk, er heller tvilsomt.

Arbeidet med filmen startet for mer enn seks år siden, med andre ord mange år før Donald Trump lanserte sine planer om å bygge en mur mot nabolandet, og like mange år før han omtalte meksikanere som «voldtektsmenn» som tar med seg «dop og kriminalitet» over grensa til USA.

Fortellertradisjon

Ifølge Adrian Molina, medregissør og manusforfatter for filmen, ønsket Pixar først og fremst å lage en rørende familiefilm. Men hvis den kan bidra til at Trump tenker annerledes, synes han det er en hyggelig bivirkning:

– Jeg håper han og alle andre som ser filmen vil bli rørt og ønske å komme nærmere folkene rundt seg, sa Molina til Vanity Fair.

Videre håper Molina at publikum vil sette pris på den vakre, meksikanske kulturen og en fortellertradisjon som står sterkt i familien. En tradisjon der barnebarn blir fortalt familiehistorien av sine besteforeldre. Molina tror filmen kan bidra til at også amerikanske barn vil bli mer opptatt av historien til sine nærmeste.

LES OGSÅ: Disney danser med døden

– Hvis filmen lykkes med det, vil det gjøre oss svært stolte. Mye av skjønnheten i den meksikanske kulturen springer ut av språket og tradisjonen. Det er det vi forsøker å bake inn i fortellingen vår, sier Molina.

Ufrivillig politisk

Tidsskriftet Vogue omtalte filmen under tittelen «Hvorfor Coco kan være årets viktigste film». Artikkelen konstaterer at Pixar for første gang lar en minoritetsfamilie få hovedrollen. Tidsskriftet påpeker også at det ikke er noe uttalt politisk i Coco.

Det er altså konteksten som gjør filmen politisk. Ved å gå inn i estetikken knyttet til meksikanernes dødsfeiring – Dia de los muertos – tillate litt «spanglish» og spe det hele med en god dose meksikansk musikk, føles filmen som et statement. Og den viser at meksikanere er meksikanere, ikke fattig mennesker som forsøker å komme seg til USA for å stjele jobbene til fattige amerikanere. Ifølge Vogue viser den tvert i mot at Coco og familien har alt de trenger i landsbyen sin: Ingen snakker om en grense, ingen drømmer om et forjettet land.

Autentisk

Remezcla, et nettmagasin av og for latinamerikanske, unge voksne, omtaler Hollywood som en slags gutteklubben grei for hvite menn, og synes at det heller ikke står særlig bedre til i filmkritikken. De har gått gjennom det som er skrevet om Coco og kommet fram til at én anmeldelse er signert en filmkritiker som mer eller mindre passer inn i båsen latino. De har derfor tatt på seg å anmelde filmen ut fra et meksikansk-amerikansk perspektiv. Og fordommer står for fall. En av skribentene, Manuel Betancourt, forventet en film om Mexico, av Hollywood. Men han puster lettet ut:

LES OGSÅ: Bygger nye murer

«Coco som film er klar over at fortellingen den bringer, i seg selv er grunnfortellingen i de dødes dag.» En dag som ifølge Betancourt dreier seg om forholdet til familien, om forfedrenes fortellinger som også er de levendes fortelling.

Kollega Vanessa Erazo håper Coco er et tegn på at meksikansk kultur nå skal bli stuerein i USA, også i populærkulturen og majoritetskulturen. Hun skriver at «for en gangs skyld handler en av de virkelig kostbare filmene om meksikansk kultur. Vanligvis handler filmer i 100 millioner-klassen om pirater og trollmenn. Men det var fram til Coco.»