Komisk og tankevekkende ballett på Den Norske Opera & Ballett

Da Titanic var i ferd med å synke, flyttet musikerne som hadde underholdt i skipets salong, seg ut på dekk og spilte til alt ble oversvømt. Når koreograf Hege Haagenrud setter opp balletten «The Commoners» er det dette bildet hun har i hodet. Forsøket på å holde stemningen oppe på et synkende skip, som en klar parallell til vår tid.

Scenen er utstyrt med en massiv bakvegg som minner om store blokker av mur. Fra sprekker i muren trer danserne frem. Vi aner den klassiske ballettens strengt holdte positurer og regler for eleganse, men Haagenrud dreier bevegelsene over i sitt helt særegne, stakkato og pantomimelignende scenespråk.

Messende monologer

Det mest slående er likevel den enorme mengden replikker som er lagt i munnen på danserne. Reelle intervjuer med Trump-supportere ligger til grunn for tekstmaterialet. På scenen formidles det nærmest som messende monologer, «akkompagnert» av dansernes mimiske kroppsspråk. Effekten er slående - en merkelig blanding av noe komisk og tankevekkende på samme tid.

Der den blinde hyllesten av Donald Trump, redselen for det ukjente og insisteringen på at man ikke er rasist, blir til et slags lydspor på vår tid. Og gir gjenklang i kulissene som med ett bringer assosiasjonene til den Meksikanske mur.

«En merkelig blanding av noe komisk og tankevekkende på samme tid», skriver anmelderen om The Commoners. (Foto: Erik Berg)

Kreative rammer

Mer enn å gjøre narr av Trump-supportere, lykkes koreografien i å gi oss følelsen av at vi lever i en utsatt tid. Sjelden har tiltroen til de som styrer føltes mindre enn nettopp nå. I forestillingen «Struggle by proxy» i Bærum Kulturhus, jobbet Hege Haagenrud med cerebral parese og hva det gjør med kroppen, som rammer for sine dansere.

Frihet er ikke nødvendigvis forutsetningen for en god og kreativ prosess. Snarere tvert i mot. I «The Commoners» er hun igjen bevisst på at rammer gir det kreative en retning. Ved å kle samtlige dansere i kostymer med korsett, hemmes bevegelsesmuligheten, som i et slags forsøk på å implodere og konsentrere energien inn i hver lille gest. Slik lykkes hun igjen i å utfordre hva dans kan formidle over scenekanten.

Kaktuser

Ballettkveldens andre del er et gjensyn med Alexander Ekmans koreografi «Cacti», der nettopp kaktuser utgjør en sentral del av scenografien. Med sine pigger rettet mot omverdenen føles planten nesten litt malplassert i kunstnerens verden. Det er en kjennsgjerning at kunst må være personlig for å virke av full kraft.

Det er liten tvil om at man føler seg hudløs og sårbar i møte med andres blikk og deres vurdering av det man deler. «Cacti» er en reaksjon på nettopp dette, en koreografi Ekman skrev etter å ha fått sin første dårlige anmeldelse. Parodieringen av kritikeren blir først og fremst synlig i en slags kvasi-intellektuell tekst som formidles over høyttalerne. Der prat om postmodernisme og undertekst fort går langt over hodet på oss som sitter i salen. I stedet fengsles vi av Ekmans synkront, suggererende koreografi. Dansere som med kraftfulle, dynamiske bevegelser ikke bare viser at de kan kunsten å bevege seg på likt, men nærmest blir til rytmeinstrumenter i seg selv, i samspill med de fire musikerne som er plassert på scenen.

Cacti er i likhet med mye av det Alexander Ekman har gjort, fullt av humor. (Foto: Erik Berg)

Narrativ ballett

Alexander ‧Ekman fylte scenen med 5.000 liter vann i en maksimalistisk nyversjon av Svanesjøen på Operaen i 2014. «Cacti» er i likhet med mye av det han har gjort, full av humor. Man aner inspirasjonen fra den legendariske, kunstneriske lederen Mats Ek og tiden hans i Cullbergballetten. Et kompani med mål om at hver bevegelse må ha et menneskelig innhold, og med dristige konsepter for dansen. Mens Mats Ek satte opp Tornerose som narkoman, som stikker seg på en sprøytespiss og sover ruset i 100 år, lekte koreograf-moren hans, Birgit Cullberg, seg med tanken om å sette opp balletten «Jomfru Maria og hennes hemmelige elsker» med Den Hellige Ånd som elskeren. At en surmaga kunstkritiker er inspirasjon for Ekmans «Cacti» føles på langt nær så rystende, men har likefullt blitt en høyst underholdene dansehistorie. Man skal ikke kimse av muligheten til å suges inn i en annen virkelighet og få et etterlengtet avbrekk i Coronatidens høstmørke.

---

BALLETT

• «The Commoners»
• Koreografi: Hege Haagenrud
• Scenografi: Åsmund Færavaag
• Kostymer: Bregje van Balen
• Lysdesign: Tobias Hagström-Ståhl
• Manus: Kate Pendry
• «Cacti»
• Koreografi, scenigrafi, kostymer: Alexander Ekman
• Lysdesign og scenografi: Tom Visser
• Tekst: Spencer Theberge
• Den Norske Opera & Ballett, Hovedscenen
• «Etterlengtet avbrekk»
• Anmeldt av Kjersti Juul

---