Gjennom 15 bøker barneteater og en historiebok har mor og datter Anne og Petra Helgesen nå dokumentert norsk scenekunst for barn. De to forfatterne har valgt å framstille historien med Nationaltheatrets Reisen til julestjernen som et prisme. Fra teaterhistoriens mørke trekker de også fram dramatikere som feministen Fredrikke Bergh og Helen Stibolts fascistiske tankegods.
Elsket og hatet
Historien om Sonjas jakt på julestjernen viser hvordan teatersyn, samfunnssyn og livssyn kan speiles gjennom scenekunst for barn. Det er en fortelling om tradisjon, revolusjon og motrevolusjon, og samfunnets vekslende syn på voksenautoritet, kongemakt og religion. Alt leser de ut av de 25 oppsetningene Nationaltheatret har produsert inntil de for to år siden ikke lenger får lov til å sette opp Julestjernen. Det religiøse julebudskapet til Sverre Brandt er ikke like selvsagt for et sekularisert norsk publikum som det en gang var for borgerlige, kirketro teatergjengere, konstaterer historikerne.
– Julestjernen har vært både elsket og hatet innad på teatret. Og det har vært gjort flere forsøk på å forby og̊ å sensurere dette barnedramaet, hevder forfatterne i boka som ble lansert på Norsk Barnebokinstitutt denne uka.
Pionerer
Da de startet for ti år siden, oppdaget de snart at det knapt fantes forskning på feltet, og at litteraturhistorikere kun har ofret få linjer på barneteater. Anne Helgesen har holdt på med barne- og figurteater hele livet, og datteren Petra J. Helgesen har vokst opp med det.
Fem nye bind med barnedramatikk kommer i høst. Dermed vil det foreligge 15 bind barneteater fra forfattere som Barbra Ring og Anne-Cath. Vestly til Tor Åge Bringsværd, Klaus Hagerup og Lars «Fritjof Fomlesen» Vik. Sammen med boka Drama for barn - teatrets sjel vil landets barnedramatikkhistorie dermed være både belyst og dokumentert.
Feministen
Frederikke Berghs (1860 – 1916) scenetekster hadde kvinners handlinger i sentrum. Hun skrev om tause prinsesse Rosenrød som handler om hvordan en klok kvinne rettleder en uvettig mann.
– Det mest oppsiktsvekkende ved Berghs dramatikk er imidlertid at den eneste belønningen den ensomme og selvoppofrende heltinnen får, er den tvetydige æren det er å gifte seg med den upålitelige mannen hun har oppdratt, peker forfatterne på.
– Det tok tid før teatret oppdaget de underliggende feministiske tankene. Hun sluttet å skrive og Nationaltheatret begravde henne i mørket, sier Petra Helgesen.
Blonde helter
Helen Stibolt (1888 – 1975) promoterte Nasjonal Samlings ideologiske program gjennom sitt drama Kong Baldvines armring med premiere i 1936. Samme år stilte forfatteren til valg for Frisinnede Venstre på en fellesliste med NS. Med sin jobb i Tidens Tegn var hun en av svært få kvinner som markerte seg i norsk presse i mellomkrigstida.
– Stibold forherliget blonde adelsmennene i kongens hird mens representanter for andre etniske grupper var skurker og klovner, påpeker forfatterne.
– Når det dypt ubehagelige ved dyrkingen av blonde helter ble påtrengende, ble også Stibolds Baldevin begravd i arkivmørket, sier Petra Helgesen.
Fra jul til påske
Hva gjør Reisen til julestjernen til gjennomgangstema i en så broket historie? Filmversjonen fra juleaftens TV-tradisjon, minner i avgjørende deler lite om Sverre Brandts tekst fra 1924. I filmen er det ingen himmelstige, Jesusbarn eller engler.
Teaterversjonens suksess var så sterk at jula kunne vare helt til påske. Og alle norske teatre fulgte etter. Mange dramatikere lagde forestillinger med Brandts suksessformel for øye. For å forklare suksessen og begrunne Julestjernens hovedrolle i sin teaterhistorie, går forfatterne helt tilbake til førkristne julebukktradisjoner.
– Der finner vi en folkelig tradisjon med husstandsteater, juleleker, julespill som utgjør et bredt teaterbegrep før det borgerlige samfunnet begynte å dele det i båser, forteller Anne Helgesen.
Christiania Teater var først med barneteater hver jul. Dit gikk hele familier for å oppleve Ludvig Holbergs Julestuen fra 1724, en folkelivsskildring med linjer tilbake til tradisjoner fra førkristen tid. Det handler om en seksbarnsmor som vil bruke julefesten til utroskap med nabogjesten.
– De så ingen grunn til å skjule for barna at de voksne ikke var til å stole på. Ungene elsket tradisjonene, og forestillingen åpnet for publikums deltakende reaksjoner.
Religiøs opplevelse
Når Nationaltheatret endelig setter det opp i 1904, er det ikke noe morsomt lenger. Da er vi også ved inngangen til den tid da barn ikke lenger oppfattes som små voksne.
– Når barna skal skånes for den voksne virkelighet, får vi etter hvert en egen dramatikk for barn. Med Reisen til julestjernen klarer Sverre Brandt å kombinere det med den sterke juleteatertradisjonen. Brandt bruker nyere og kristne tradisjoner, men formularet er det samme som hos Holberg, tradisjoner som finnes i hjemmet, sier Anne Helgesen.
Forfatterne påpeker at religiøse opplevelser og religiøs overgivelse sjelden beskrives i barnelitteraturen. Vekten lå vanligvis på moral, ikke på åndelighet. Kjernescenen er når Sonja gir opp og innser at hun ikke strekker til, men er avhengig av nåde. Brandt var ikke aleine. Både Undset, Scott og Falkberget skrev om gudstro i en samtidslitteratur preget av antireligiøsitet.
– Brandt var imidlertid ganske alene om å gi barn en skildring av en personlig religiøs visjon, hevder Helgesen.
Egner ble mobbet
Samtidig kobler teateret inn moderne scenografi, og tar hele scenerommet i bruk særlig med den store himmeltrappen. Hele byen blir med og billettkøene er lange.
Så sterk holder tradisjonen seg at da Torbjørn Egner ikke vil lage juleteater, men teater for hele året, får han høre at det må han ikke si høyt. Reisen til julestjernen var blitt en museumsforestilling.
– Da ser vi hvor hemmende Julestjernen ble med tanke på nytt barneteater, sier Helgesen.
I Egners Kardemomme by er det verken hekser eller sterke følelser. Hvis vi bare inkluderer røverne, går det greit. På National mobbet de Egner som forsvarte røverne. Riksteatret tok imot ham.
– Det er forunderlig å se at voksne folk kunne mobbe en stor dramatiker. Han var stor i hele verden men ikke på National, sier Anne Helgesen.
LES OGSÅ:
• – Har avkristnet Reisen til julestjernen
• Figurteater løfter fram Martin Luthers kone som opprører
---
Bok historie
- Drama for barn teatrets sjel. Barnedramatikkens historie i Norge
- Av doktor i teatervitenskap Anne Helgesen og master i litteraturvitenskap Petra J. Helgesen.
- Vidarforlaget
- Boka er resultat av et ti år langt forskningsprosjekt med samme navn som boka.
- Forfatterne har også redigert en bokserie med skuespill, parallelt med forskningsprosjektet.
- Ti bøker i serien er utgitt på Vidarforlaget.
- De inneholder skuespill av Frederikke Bergh, Barbra Ring, Hulda Garborg, Sverre Brandt, Agnar Mykle, Thorbjørn Egner, Alf Prøysen og Anne-Cath. Vestly.
- Fem avsluttende bind utgis i høst der dramatikken til Turid Balke, Klaus Hagerup, Tor-Åge Bringsværd og Lars Vik presenteres.
---
:quality(70)/s3.amazonaws.com/arc-authors/mentormedier/53722535-958f-4325-a6b0-a52b7d6a8104.png)