Teater

Overflatisk dybdeborring

Sporvogn til begjær bæres av levende skuespill, men hadde tjent på å våge en tydeligere tolkning av Tennessee Willams klassiker.

Hun er fortsatt hvitkledd og har ennå ikke gitt opp å holde på et skinn av verdighet, uansett hvor patetisk og gjennomskuelig det måtte være for omgivelsene: Blanche, i Linn Skåbers skikkelse har maskara gnidd utover fjeset når hun – etter to og en halv times kamp for å opprettholde livsløgnen – hentes av en lege og en sykepleier i siste scene. Hun har skreket og kjempet imot, men til slutt smiler hun allikevel og ser opp på den mannlige legen: «Hvem du enn er, jeg har alltid vært nødt til å stole på fremmede menneskers godhet», sier hun, og lar seg bære vekk.

Konfrontasjon

Tennessee Williams Sporvogn til begjær fra 1947, utspiller seg i hjemmet til Stella og Stanley Kowalski i New Orleans. På Oslo Nye Teaters hovedscene står et høyt stillas, som for å understreke at vi befinner oss i et arbeiderklassestrøk. Spriten står på kjøleskapet. En dobbeltseng er dominerende i rommet. Hit søker Blanche, Stellas søster, tilflukt når alt har raknet utenom de eksklusive klærne hennes. Navnet hennes betyr «hvit», hun tar uttallige bad for å roe nervene sine, hevder at hun sjeldent rører alkohol, men er i virkeligheten ganske hard på flaska.

LES OGSÅ: En Mattis å bli glad i

Møtet med Stanley, søsterens ektemann, er en konfrontasjon med alt hun prøver å fortrenge i seg selv. Stanley spilles av Nils Jørgen Kaalstad, som har forstått Stanley til fingerspissene – om man kan bruke et slikt uttrykk for en karakter som på ingen måte uttrykker seg på fingerspiss-nivå: Stanley velter seg rundt på scenen, brøler så svetten og spyttet spruter. Han kan ikke sitte ved bordet uten å trampe urolig med foten.

Ikke selvsagt

Linn Skåber er et spennende valg som Blanche, kvinnen som er ruinert etter at landstedet der hun og Stella vokste opp er tapt. Skåber er seg selv lik: fabelaktig morsom i hvordan hun sjonglerer det uredde med det nevrotiske. I hennes skikkelse fremheves en sterk, varm og livlig side hos Blanche som ikke er selvsagt. Tvert imot er det lett å tenke på Blanche som enten skjør eller iskald. Hos Skåber er hun ingen av delene, men er overflatisk, morsom og ute av stand til å uttrykke noe som helst genuint. Det er en tolkning som underholder stort, selv om det går på bekostning av noen dybder Blanche tross alt har.

Uklar kontekst

Sporvogn til begjær er et politisk stykke på flere måter. For det første får Williams fram en kompleksitet rundt seksualitet, der ingen enkle løsninger presenteres. Begjæret leder kanskje til kaos, men med fortrengt begjær går det enda verre. Stykket viser også fram brytninger mellom idealer og tider. Hva er det oppsetningen på Oslo Nye Teater tar tak i av dette? Regissør Kim Bjarke kunne med fordel ha valgt å gå tydeligere for en tolkning. Etter klær og interiør å dømme befinner vi oss ikke i New Orleans på slutten av 40-tallet. Stykket er flyttet til nyere tid, men lite er gjort for å fornye konteksten. Ingen henvisninger til hendelser utenfor dramaet kan bekrefte samtidsinntrykket. Foregår dette før eller etter at byen ble rammet av Katarina i 2005? Og hvilken krig er det Stanley har kjempet i? Dette blir hengende i løse lufta.

LES OGSÅ: Raga-rockeren vil spille i kirka

Skuespillerne bærer

Løsningene som likevel er valgt for å skape en tolkningsramme, er litt for enkle. Det henger amerikanske flagg overalt, som om det er vesentlig at vi befinner oss her, uten at jeg helt kan se hvorfor. Hvis det ikke er Tennessee Williams sitt USA vi møter, er det nærliggende å tenke at det er vårt. Derfor er det uklart hvilke idealer som utfordres. Hvem er fremmede for hvem, her? Rasismen og homofobien som stykket implisitt adresserer er tross alt ikke hva den var i sørstatene for 70 år siden.

Forestillingen er allikevel severdig for hvordan den bæres av levende og engasjerende skuespillerprestasjoner. Kaalstads og Stine Feviks samspill som Stanley og Stella er dynamisk og heftig. Samtidig lykkes Fevik i å få fram en slags bro mellom Stanley og søsteren. Hun kan forstå dem begge, men er en tydeligere person med mer integritet enn noen av dem.

Potensial

Hvem er Blanche i dag? Vi vil nok alltid, og til alle tider, ha noe av Blanche i oss. Vi er helt avhengige av å stole på fremmedes godhet, samtidig som vi må stå på egne ben, og det kan være ganske vanskelig å finne balansen. Blanche kan være et bilde på Vesten der tilliten er tynnslitt, eller helt enkelt et utrykk for skjørheten det innebærer å være menneske. Det nesten utømmelige potensialet i både karakteren og handlingen ligger der, og anes i denne forestillingen, som allikevel ikke er helt forløst i tolkningen sin av Williams' mesterverk.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Teater