Teaterøyeblikk som fortsetter å virke

Vårt Lands teaterkritiker Kjersti Juul er på besøk hjemme i stua til kollega Liv Riiser på Bislett. Den lave vintersola kanter plantene på balkongen utenfor, men faller ikke direkte inn i stua. Dampen fra en tørketrommel i kjelleren ser nesten ut som scenerøyk utenfor vinduet.

Liv Riiser var journalist og kritiker i Vårt Land i en årrekke før hun for fem år siden gikk av med pensjon. Fra høsten 2016 til våren 2018 var hun medlem av Heddajuryen og i høst har hun igjen vært å lese her i avisa, som anmelder og kommentator.

Også Kjersti Juul har vært fast kritiker i Vårt Land i mange år, i tillegg til å jobbe som journalist i flere andre medier. I dag skal vi be dem om å oppsummere teateråret som snart er omme.

Når teppet går opp

– Jeg kan ofte kjede meg på teater, sier Kjersti og humrer.

– Men så er det noen øyeblikk som griper sterkt. Nærværet og konsentrasjonen kan gi en opplevelse av at noe stort åpner seg på scenen, legger hun til.

– Øyeblikket når teppet går opp på teater, ligner på det øyeblikket i en gudstjeneste når presten har gått på prekestolen, sier Liv.

– Det er et øyeblikk fylt av forventning; nå kan alt skje.

Ibsen til topps

Når vi spør hvilke forestillinger som har gjort sterkest inntrykk på dem dette året, nevner Liv først Engler i Amerika. De som så Tony Kushners stykke i ett strekk, ville tilbringe omlag åtte timer på Nationaltheatret.

– Det var som en veldig god TV-serie. Du ville bare ha mer, sier Liv.

– Allikevel scorer faktisk Hedda Gabler på Torshovteateret enda høyere for meg. Jeg elsker å være på Torshovteatret, og denne gangen hadde de brukt det lille, runde scenerommet til å understreke Heddas innestengte tilværelse. En rund sofa utgjorde hele Heddas verden, mens de andre rollefigurene beveget seg fritt ut og inn av scenerommet. Og så var Kjersti Botn Sandal veldig flott i rollen, sier Liv som har sett hele fire ulike versjoner av stykket det siste året.

For Kjersti er det særlig ett øyeblikk som hever seg over mengden av oppsetninger hun har sett i år. Det er fra Peer Gynt på Det Norske Teatret.

– Toralv Maurstad kom inn på scenen. Han åpnet med ordene: «Når jeg en dag skal dø...», tok en kunstpause, og fortsatte.

Kjersti ser ut som hun får gåsehud enda. Maurstad debuterte i rollen som Peer for 84 år siden. Da var han sju år gammel.

– Det var som om skillet mellom karakter og skuespiller opphørte, sier hun.

[ LES MER: Om en ikke gjør regning med ondskapen som noe man kan velge eller velge bort, får en ikke tak i Hedda Gablers dype tragedie. ]

Liv Riiser og Kjersti Juul ser tilbake på teateråret 2018. – Øyeblikket når teppet går opp på teater, ligner på det øyeblikket i en gudstjeneste når presten har gått på prekestolen. Det er et øyeblikk fylt av forventning; nå kan alt skje, sier Riiser. Foto: Erlend Berge 

Langstrakt

En hel del av teaterforestillingene som settes opp rundt i landet, får ingen eller liten omtale i riksmediene. Både små scener for mer eksperimentelle uttrykk, og scenehus rundt om i distrikts-Norge, lider under dette.

Som medlem av Heddajuryen har Liv allikevel hatt anledning til å reise mye, før hun gikk av i sommer.

– Det er så mye bra! Både fra skuespillere og alle engasjerte mennesker som får det til å skje, grasrotarbeid og idealisme. Fra de store scenene utenfor Oslo vil jeg gjerne nevne Byggmester Solness på Trøndelag Teater. Forestillingen var nærmest strippet for sceniske effekter, og skuespillerne sto fram som figurer i et Munch-maleri. Regissør Johannes Holme Dahl er et navn å merke seg, han har valgt samme type minimalisme i Antigone som fortsatt spilles på Det Norske Teatret.

Heddafestivalen og Ibsenfestivalen bringer et utvalg av forestillingene til hovedstaden. En annen instans som skaper bevegelse mellom sentrum og periferi i Teater-Norge, er Riksteatret.

– En stor opplevelse fra i år, er Tung tids tale på Riksteatret, sier Kjersti.

– Regissør Marit Moum Aune løftet faktisk Olaug Nilssens roman, ved å tilføre noe romanformen i seg selv ikke kunne gi. Det handler om konkretisering, forklarer Kjersti.

– Vi fikk se og kjenne hvor tungt det er for moren, alle basketakene, bare å få støvlene på føttene til den autistiske sønnen. Regien tør å dvele ved ubehaget, og for publikum kommer det så tett på at du kjenner det i hele kroppen. Samtidig har forestillingen bevart den voldsomme morskjærligheten, som gir fortellingen kraft.

– For meg var Riksteatrets versjon av Stein i lomma en glad overraskelse, sier Liv.

– Jeg ventet en ren danse- og gjøgleforestilling, men fikk en fortelling med dybde, alvor - og bøttevis med sjarm.

[ LES MER: Tung tids tale har blitt teater som river i hjerterota og setter seg som en klump i magen. ]

Romaner

I det hele tatt har oppsiktsvekkende mange romaner funnet veien til scenen i år. Med vekslende hell, mener Kjersti og Liv.

– Hvorfor velger man å sette opp romaner?

Liv rister på hodet, ser på Kjersti og spør:

– Fordi det er vanskelig å skrive ny, norsk dramatikk?

– Eller kan det være et element av publikumsfrieri i det? Som regel er det jo bestselgende titler, sier Kjersti og legger til:

– Adaptasjon kan fungere veldig godt, men avhenger, tenker jeg, av at scenespråket tilfører noe ekstra. At kostymer, rom, scenografi, lyd og lys virker på en måte som hever teksten.

Liv nikker og medgir at hun har vært på forestillinger der hun, i sitt stille sinn, har tenkt at hun like gjerne kunne hørt teksten som lydbok.

[ LES MER: Noe vesentlig har gått tapt i overgangen fra roman til scene. ]

Komikerne kommer

Oppsetninger med én person, og gjerne en komiker, er også noe det har vært mye av i 2018. De to damene trekker fram Bjarte Tjøstheims Det går betre no og Anne Marit Jacobsens Jacobsen, værsågod! som høydepunkter. Felles for mange av disse forestillingene, er at de tar opp alvorlige temaer med humor og varme. Men ikke alle komikersatsningene har vært like vellykkede.

– Jeg trenger ikke nevne navn, men En handelsreisendes død...?, sier Kjersti og ser på Liv.

– Jo, det må vi da kunne si, svarer hun, og fortsetter:

– Jeg er blodfan av Atle Antonsen, men han er jo ikke skuespiller.

[ LES MER: Det gikk kanskje ikke som tenkt med Anne Marit Jacobsens karriere. Men du verden så bra det gikk.  ]

Visjoner og utholdenhet

– Hvor annerledes er det å se teater med penn og papir i hånda, enn som en vanlig tilskuer i salen?

– Noen ganger vokser forestillingen for meg når jeg skriver om den. Som kritikere tvinges vi til å tenke over hva som har vært en regissørs visjon. Ofte er det visjonen det står og faller på. Jeg har fått en enorm respekt for skuespillere, etter alt jeg har sett. Noen ganger synes jeg synd på dem, sier Liv og ler.

Kjersti sier seg enig.

– Skuespillerne må gjøre det beste ut av utgangspunktet de har fått. Og de gir jernet, kveld etter kveld.

– Selv om de vet at utgangspunktet er for dårlig?

– Klart de vet, sukker Liv.

Lys og løv

Kjersti forteller at hun nylig så forestillingen Cyrano uten å bli altfor henført.

– Men selv en forestilling som faller gjennom, kan ha et stort øyeblikk. Her var det en scene der tettskrevne sider med poesi falt som løvblader mot scenegulvet. Teateret har jo en unik mulighet til å ta i bruk ulike elementer for å gi tekst og analyse scenisk liv. Og her fungerer det som et bilde på en hovedperson som aldri får levd ut kjærligheten gjennom annet enn poesien. Et vakkert eksempel på hva scenografi og lysdesign kan gjøre, og være, som kunst. Det er ikke nok til å redde oppsetningen, men er en opplevelse i seg selv, sier hun.

Liv skyter inn:

– Ja, jeg har alltid dårlig samvittighet overfor lysdesignerne. De er så viktige, men vi får sjelden plass til å nevne dem i en anmeldelse.

[ LES MER: Betyr utseende alt? Cyrano har en tematikk tett på vår tid, men gaper over litt for mye. ]

Sanseopplevelser

Liv forteller at hun som barn så en forestilling basert på den sanne historien om Helen Keller. Den døvstumme jentas lærerinne var fast bestemt på at hun kunne lære barnet å lese, skrive, og til slutt snakke.

– Det var en scene der læreren holder hendene til jenta under rennende vann, samtidig som hun skriver ordet «VANN» med fingeren i håndflaten hennes. Det går opp for Helen at det er en sammenheng mellom det hun sanser, og tegnene i hånden hennes – og i et glimt opplevde jeg det samme.

– Jeg får gåsehud når jeg tenker på det nå! Liv smiler og stryker seg over armen.

– Det har satt seg som en opplevelse av hva teateret kan gjøre med oss. Hvordan det kan fortsette å virke.

Kjersti Juuls favoritter

Årets skuespillerprestasjon:
Som en del av Grusomhetens Teater driver Hanne Dieserud vanligvis med fysisk teater. I Hvem er redd for Virginia Woolf viser hun derimot gnistrende karakterarbeid i rollen som Martha. Gjennom hennes stadig voksende desperasjon føles det ikke bare som vi er vitne til et kammerspill, men også befinner oss på innsiden av et torturkammer.

Årets skuffelse:
En handelsreisendes død. Når man vet hvilke gode skuespillerkrefter som finnes, føles det som om Nationaltheatret heller barnet ut med badevannet med en komiker i det overraskende hovedrollevalget. Slik mister stykket mye av sin kraft.

Årets barneforestilling:
Ulven i Tyra Tønnessens regi åpner opp for en familieforestilling med mer komplekse karakterer – som når en ansvarlig alenemor til tre faller for feil fyr. Vi aner spor av dypere spørsmål som «kan alt tilgis?», men mer enn å moralisere over hvordan ulver i fåreklær bør takles, får vi en morsom, spennende og musikalsk fengende forestilling med flere lag.

Årets latterkule:
Arbeidstittel: Savnet fellesskap er absurd på grensen til det spinnville. Man ler så tårene triller, samtidig klarer Jonas Corell Petersen med sitt særegne teaterunivers å si noe om menneskets famlende forsøk på å være sammen.

Liv Riisers favoritter

Årets skuespillerprestasjon:
Hallvard Holmen og Øystein Martinsen i Stein i lomma, Riksteateret. To skuespillere spiller femten roller med millimeterkontroll, dialektskifter og en kvart sving på lua. Rolleskift på høyt nivå.

Årets skuffelse: 
Andvake, Hordaland Teater. Druknet i brun vadmel, dunkel belysning og tunge steg over treplankene. Nynorsk tristesse.

Årets barneforestilling:
Garage, Cirka Teater. To ordløse gubber i et virvar av mekanikk som mot alle odds får alt til å svinge, gynge og rulle. Teater for alle aldre.

Årets latterkule:
Ved arken klokken åtte. Oslo Nye Teater. Miks av bibelhistorie, forviklingsteater og oppfordring til solidaritet. Sjarmtroll med hjerte på rette sted.